Scroll To Top

Exit Strategy Of The Soul – Brukbar strategi

Plater 15. juli 2008
Artister: Sjangre:
Karakter

Det tiende albumet fra den kanadiske låtskriveren og sangeren Ron Sexsmith byr i grunnen på fint lite nytt av popkrumspring og det er i grunnen like greit. 44-åringen høres fremdeles ut som en noe yngre utgave av artister som Elvis Costello, Nick Lowe, Paul McCartney og til dels en polert John Hiatt, og det er heller ikke så rart at alle de nevnte artistene også står på listen over Sexsmiths etter hvert lange liste over fans.

Exit Strategy Of The Soul byr på fjorten poplåter som på Sexsmiths sedvanlige vis blander klassisk pop med polert soul, r&b, og latinojazz- det siste kan nok skyldes bruk av innleide kubanske perkusjonister og blåsere. Kanskje ikke all verdens spennende og nytenkende, men likevel fungerer det til tider godt.

Exit Strategy Of The Soul er ikke mannens beste utgivelse. Den mangler de umiddelbare og lett tilgjengelige låtene som fantes i overflod på for eksempel Ron Sexsmith (1995) og Other Songs (1997). I tillegg virker det som om kanadieren har gått en smule lei og til tider leverer han varene kun på rutinen han etter hvert har klart å opparbeide seg.

Men dårlig er Exit Strategy Of The Soul ikke blitt. Platens intensitet og popkraft blir holdt oppe av et knippe solide låter som One Last Round, Ghost Of A Chance, låtsamarbeidet med Feist, Brandy Alexander og den oppstemte Poor Helpless Dreams. Disse låtene og noen anslag plassert her og der er med på å understreke Ron Sexsmiths evner som sanger og ikke minst låtskriver.

Mannens tiende album, Exit Strategy Of The Soul er ikke hans beste utgivelse men likevel verdt en lytt eller tre.

Om skribenten

Dagfinn Bergesen

kommentarer