Scroll To Top

Norsken, svensken og australeren

Konserter 6. august 2008
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Øyafestivalen.

(Øyafestivalen, Middelalderparken – Onsdag 6. august 2008)
Tekst og foto: Per Anders Eivind Kollen Evensen

Det var ingen som så ut til å holde seg hjemme på grunn av litt regn på Øyafestivalens første dag. Middelalderparken var stappfull, og man merket at det var presset inn en ny scene på området. Nå er det nok ikke plass til å utvide mer, skulle man tro.

Men selv om man sto – og gikk mellom scenene – som sild i tønne, og måtte holde regntøyet parat for forbigående byger, var det mye bra å få med seg i Middelalderparken. Panorama fikk med seg gjenforening av gamle norske helter, en svensk nykommer og australske lekekamerater.

Kung Fu Girls
Godkjent gjenforening
Kung Fu Girls på Øyafestivalen. Og for alle gamle fans av bandet var dette sikkert på alle mulige måter en stor konsert. For oss andre ble dette et helt greit gjensyn med et band som ikke har spilt sammen på 12-13 år.

Fotograf: Per Anders Eivind Kollen Evensen

Foran Sjøsiden var det lett å se hvem som hadde kommet for reunionkonserten med Kung Fu Girls. De sto helt først, og man kan trygt si at tiden ikke akkurat har stått stille, og de hadde stjerner i øynene da bandet entret scenen. Man kan ikke bli annet enn fascinert av sporene bandet har satt. Med kun to album på samvittigheten, This Is The Kung Fu Beat, og Puzzle, sluppet tidlig på 90-tallet, ser det ikke ut til at interessen har dabbet av, snarere tvert imot.

Med det er derimot et litt vaklende band som kommer på scenen, og det tar et par grep, sanger og spark på pedalen før bandet er skikkelig i gang. Det tar altså litt tid før de er skikkelig varme i trøya. Og da er det ikke bare de gamle fansa som smiler og nikker med. Kung Fu Girls sin poppunk, med mye fuzz på gitaren, funker like godt i dag som den gjorde for 15 år siden. Helt fantastisk var det ikke, men absolutt en bestått reunion!

Lykke Li
Selvsikker og leken
Å plassere Lykke Li på Vika scenen var ingen god ide. Det var mange som ville få med seg den konserten, og det stopper seg selv når det er en av de minste scenene. For oss som hadde fått en god plass foran scenen ble det derimot en flott konsert med en Lykke Li som gjerne ville danse, og et publikum som var fornøyd med å stå rett opp og ned.

I forkant av årets ByLarm var det svenske Lykke Li som vant konkurransen om mest oppmerksomhet. 22-åringen slapp tidligere i år debutalbumet Youth Novels, til helt grei mottakelse. Ikke verst, med slike forventninger.

Fotograf: Per Anders Eivind Kollen Evensne Det kan nok ikke være lett å dra med seg publikum, når de fleste befinner seg langt på siden av scenekanten, og prøver å komme seg frem, men det virker ikke som det påvirker Lykke Li. Hun danser, synger i ropert og drar en svingende cover av Vampire Weekends Cape Cod Kwassa Kwassa.

Så selv om ikke publikum er helt med på notene, leverer Lykke Li en overbevisende konsert, med masse god dansbar pop. Og jenta vet å trykke på de riktige knappene, for som hun synger på slutten av slageren A Little Bit: ”Øya…, I’m a little bit in love with you, if you’re a little bit in love with me…”. Ikke vet jeg hvor mange festivaler som har fått den i sommer, sikkert ganske mange. Likevel, vi som fikk plass lot oss sjarmere!

Grinderman
Caves lekegrind
Garagerockbandet Grinderman består av Nick Cave og tre av medlemmene fra the Bad Seeds. De slår seg løs, uten tanke på å nå ut til de store massene, og Nick Cave har lært seg å spille gitar!

Grinderman avslutter åpningsdagen i Middelalderparken på Enga, Øyafestivalens største scene. Og mange av de som har samlet seg foran scenen er ikke der for å nødvendigvis høre Grindermans låter, de er der for å se Nick Cave.

Fotograf: Per Anders Eivind Kollen Evensen

Forskjellen mellom Grinderman og Nick Cave and the Bad Seeds, er at med Grinderman får du ikke de rolige dype låtene. Her er det en mer aggressiv Cave, med støyende gitarer, og sanger som No Pussy Blues. Det er forsatt like mørkt, for noen annen Cave finnes vel ikke. Men melankolien er byttet ut med fire gutter som leker seg med hard rock og mye lyd.

At bandet koser seg er det ikke vanskelig å få med seg, og det gjør også publikum til tider. Men Grinderman er i bunn og grunn for at disse fire gutta skal ha det moro – og for de ekstra interesserte. Det er spennende med Nick Cave, absolutt, men det store låtmaterliale kan man ikke si at bandet har. Og det er nok heller ikke meningen. Det er en høydare når de mot slutten drar inngang med singelen No Pussy Blues. Konserten er på ingen måte dårlig, men der er begrenset hvor mye en Nick Cave og co som leker seg treffer denne anmelderen.

kommentarer