Scroll To Top

Egon Holstads høstsoundtrack

Intervjuer 26. august 2008
Artister:

– Hva som kjennetegner en god høstlåt? Det spørsmålet har noe veldig skoleavisaktig over seg, synes jeg. Det er jo ikke slik at man slutter å høre på pop bare på grunn av årstiden. Høsten kan være så mangt. Jeg digger personlig høsten. Folk er tilbake fra ferie, fulle av overskudd, solbrune, pene og drikkfeldige. Og klubbkonsertene er i gang for fullt, sier Holstad.

Og fortsetter: – Men skal dyster og mørk musikk appellere til meg, siden det egentlig er dét vi snakker om her, må det fremføres med troverdighet. Det er altfor mange tullinger som kler på seg et sørgmodig ytre og ønsker å fremstå som melankolsk, men som av den grunn avslører seg som stemningskoketterende og syntetiske jålebukker!

– Høst er konserthøysesong i Norge. Hva er obligatorisk å få med seg denne høsten?
The Fleshtones kommer tilbake til Norge denne høsten, og siden The Fleshtones er et av verdens beste liveband er det et selvskrevent valg. De som ikke liker The Fleshtones, og samtidig hevder å like rock’n’roll, er sannsynligvis så teite at deres familier bør iverksette drastiske akuttiltak i retning aktiv dødshjelp. Da er det nemlig ikke håp, fastslår den tidligere sjefen for Platebaren Feedback.

Her er Egon Holstads høstsoundtrack:

1: Townes van ZandtWaiting Around To Die
Tidenes beste låtskriver, og den sanne mesteren hva angår ektefølt human darkness. Waiting Around To Die var den første låten han skrev, og det sier i bunn og grunn alt. Mannen som får Nick Drake til å fremstå som Petter Stordalen med rasshølet fullstappa av svinaktig ulovlig sterke og digre lykkepiller levert av mafiaen fra Rest-Jugoslavia.

2: Cornelis VreeswijkMärk Hur Vår Skugga
Sverige hadde Bellman, Taube og Vreeswijk. Norge hadde Alf Cranner og Alf Prøysen. Vreeswijks dystreste låter gruppevoldtar – med et par hederlige unntak – samtlige forsøk på det samme her på berget. Analt! Og den masete og pompøse versjonen til Imperiet kan gå å henge seg til tonene av Vreeswijks versjon. Skrevet av Bellmann, må vite.

3: Bob MouldStop Your Crying Fotograf: Marc Norberg
Skiva Black Sheets Of Rain er et av nittitallets virkelig forbigåtte mesterverk. Står overhodet ikke tilbake for noe av det Hüsker Dü gjorde. Et kronisk bittert, bekmørkt og blytungt album som burde eies av alle. Jeg forakter mennesker som liker Hüsker Dü, og som samtidig rakker ned på denne underkjente klassikeren. Låten Stop Your Crying er så eitrende forbanna, dirrende bitter og rasende at det er en fryd.

«Oh, you better stop your crying
’cause you’re feeling so damn happy
You try to make me feel like dying
Oh, you better stop your crying
’cause the tears that are running down your face
They don’t make me feel like dying»

4: Mark LaneganOne Way Street
Et av de største nålevende genier. Bare så synd at ikke flere har fått det med seg. Han kunne sikkert fått Steely Dan til å høres bra ut, og det sier jo ikke så rent lite. Burde egentlig satt sammen ei liste med kun hans låter, men her iallfall én, løftet fra skiva Field Songs. Et misantropisk dykk ned i en innsjø av bourbon, etter å ha røkt seg halvt ihjel på tørre og dritsterke sigaretter.

5: Will OldhamO Let It Be
Hentet fra den tiden han ga ut bra skiver, og før han begynte å tulle i lag med Tortoise og andre kunsttullebukker. En sanseløst bra låt fra en sjeldent elektrisk Oldham og så høsttung at det er til å rope høylytt hurra av.

6: Black AngelsYoung Men Dead
Merkelig at ikke dette bandet har fått mer oppmerksomhet her til lands. Fryktelig bra, slepende, fengende, dyster og hypnotisk rock fra Austin – som forener de beste sidene til Velvet Underground, 13th Floor Elevators og noe annet egenartet noe. Denne låten alene burde gitt dem en eller annen pris. Så bra og høsttung rock at det nesten er teit.

7: Håkon BankenAdjø Ingalill
Iskaldt, rett på sak, bunnløst ærlig og så trist at det er vondt. Om kjæresten som må forlate landsbygda fordi hun har fått seg jobb som sykepleier i Göteborg. Den kan jo umulig gå bra, og det gjør det selvsagt ikke heller. Den siste monologen fra Håkon i denne låten er så hjerteskjærende og to the point at den savner sidestykke (og her er det viktig ikke å henge seg opp i svorsken, men i innholdet). Hvis ikke DETTE er det perfekte bakteppet til høsttristesse, så vet jaggu ikke jeg

“En grå regnig dag i september,
fire måneder efter avskjeden
får jeg atter et brev stemplet Göteborg.
Det er fra Ingalill
«Kjære Kalle! Hvordan har du det?
Jeg trivs veldig bra her nede
Jeg har fått mange nye venner
Men må dessverre si deg sanningen
Jeg har fått en ny pojkvän
Farvell for alltid din, före detta,
Ingalill»

Hans egne linernotes til låten – som er fra skiva Takk for livet fra 1977 – er også til å ta pusten fra en:
«Min depresjon og angst var jeg som yngre redd for å vise. Dette førte gjentatt ganger til flukt, isolasjon og kontaktløshet som kanskje preger denne melodi.»

Hill! Hill! Hill!

8: GODMy Pal
Det er kun en hormonelt forkvakla sekstenåring som kan komme opp med et refreng hvis tekstlinje «You’re My Only Friend/You Don’t Even Like Me!» blir brølt ut med en så ektefølt desperasjon at den gir meg gåsehud hver eneste gang jeg hører den. En av verdens beste, mest rotløse og fortvilte rock’n’roll-låter som noen gang er foreviget i riller. Nylig reutgitt på både cd og syvtommer, og låten finnes også på samleren Tales From The Australian Underground vol1. Det er direkte svimlende idiotisk å ikke eie låten i ett eller annet format.

9: TurbonegerDenim Demon
Jeg hørte nettopp på singelversjonen av denne låten, og det er rett og slett noe av det beste som er laget av rock, og så avgjort en av de viktigste singlene som kom ut i løpet av det forrige tiåret. Én sak er at den sparker, spruter og fenger som bare rakker’n. Noe annet er at den for anledningen ikke spesielt lykkelige Happy Tom her leverte noe av det mest briljante og snertne av tekstlinjer som er krota ned her på berget:

«And I am – And I am
I am a denim demon
You’ve got my penis steaming –
And your asshole screaming: HELP!»

Odd Børretzen en ordkunstner, liksom. Ta deg en kjeks, gammer’n!

10: Townes van ZandtA Song For
Det blir aldri for mye Townes van Zandt. A Song For var den siste låten han spilte inn før han døde.

«Theres nowhere left
In this world where to go
My arms, my legs they are a-tremblin’
Thoughts both clouded and blue as the sky
Not even worth the rememberin’ […]
Now as I stumble
And reel to my bed
All that I’ve done
All that I’ve said
Means nothin to me
I’d soon as be dead
All of this world be forgotten»

Del ditt eget høstsoundtrack med oss her

Om skribenten

Henning Poulsen

Jeg har skrevet for Panorama siden 2000, og de senere årene har jeg fungert som nettavisens redaktør. Jeg er utdannet journalist og jobber i kommunikasjonsbransjen. På fritiden har musikkhobbyen etter hvert fått konkurranse av ølbrygging.

kommentarer