Scroll To Top

Atlantis – Lite sprengstoff

Plater 4. oktober 2008
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Atlantis er bandets andre album med Tony Mills, som erstattet den amerikanske nøtteskriken Tony Harnell, bak mikrofonen og Ronny LeTekro spiler fortsatt gitar som en gud og som på bandets forrige album, My Religion (2004) er det HP Gundersen som har stått for produksjonen. De musikalske klisjeene står fortsatt i kø og tekstene er ikke all verden. Med andre ord er alt som det pleide å være på åttitallet da TNT var på høyden av sin karriere med brukbart platesalg, rosende ord i fagpressen og amerikaturnè og greier. Men det var da og ikke nå.

Det er nemlig noe klamt over det TNT prester på plate. Det tar aldri helt av og selv om Ronnien fremdeles kan traktere øksen, så virker det noe halvhjertelig over det hele. Riffene låter resirkulerte, Tony Mills skriker mer enn han synger og prøver stort sett bare å kopiere Tony Harnell. I tillegg virker produksjonen litt i overkant tam og steril.

Og det er synd i grunnen. For inn i mellom svinger det til tider over bandet. Som for eksempel på åpningen og powerpopflørten Hello, Hello som nesten høres ut som et potent Cheap Trick , glamrockeren Bottle Of Wine og Baby’s Got Rhythm er inne på noe før de renner ut i en lang rekke av ukledelige gjentagelser. Ellers viser LeTekro seg frem på den obligatoriske powerballaden Me And Dad og på Atlantis trår de til med klassisk TNT. Mer av det takk!

Totalt mislykket blir det bare ytterst sjeldent, men når det først gjør det blir det nesten tragikomisk. Tangoflørten Tango Girl er bare pinlig og The Taste Of Honey og Peter Sellers Blues er heller ikke mye å strø om seg med superlativer av.

TNT har i de senere år gått seg vill i den musikalske skauen og det er svært lite som tyder på at Atlantis kan få de på rett spor igjen.

Om skribenten

Dagfinn Bergesen

kommentarer