Scroll To Top

Slipway Fires – Topp barokkrock

Plater 22. desember 2008
Karakter

Det britisk/svenske indierockbandet Razorlight er ute med sin tredje langspiller, Slipway Fires. Slipway Fires er produsert av Mike Crossey (Foals, Arctic Monkeys, Blood Red Shoes), og følger opp den selvtitulerte andreplaten fra 2006.

Sist gang vi satte oss ned med Johnny Borrell, eller J-Bo som han kalles blant venner, var det oppblåst arenaindie som ble servert. Hits som In The Morning og America bar preg av at de var skrevet for stadioner, noe som følgelig kan bikke mange veier. Men Razorlight var i det store og hele en høreverdig plate, og den hadde nummer èn som besteplassering på salgslistene i England.

Slipway Fires er i så måte den logiske fortsettelsen av Razorlight. Det som var stort og prangede på Razorlight, har blitt blåst opp og gjort pompøst på en nært komisk måte på Slipway Fires. Ved første gjennomføring av denne er det spesielt spørsmålet ”Assa, HVA er nå dette?” som presser seg frem.

For det er et i alle høyeste grad spesielt brygg som er å finne på denne disken. Razorlight anno 2008 høres rett og slett ut som en krysning av The Darkness, Queen og Elton John. Låtene er at de så svulstige at de, ved å være enormt store og følelsesladede, nærmer seg barokkrock i uttrykket. Det er showrock, sing-A-longs og popfot blandet sammen i en stor blender, hvor resultatet blir en tjukk grøt av radiovennlig arenarock. Og sannelig har ikke Johnny Borrell funnet ut at han skal posere med perlesmykke og åpen skjorte på coveret, også! Galskap, selvfølgelig.

Men hvis man skjærer bort det den åpenbare vanvidd, perlesmykker og tekster som grenser til det fantastisk teite, så vil man se at Borrell har kapasiteter innen låtskriving. Han er tross alt brite, det å lage popmelodier ligger i blodet hans. Førstesingelen Wire To Wire er en klassisk radiolåt, i alle sin grandiose pompøse prakt, mens Tabloid Lover, North London Trash, Burberry Blue Eyes og Monster Boots er velrettende popmelodier som vil passe som hånd i hanske på Razorlights mange festivalsett i 2009.

Å si at Slipway Fires er en viktig plate, eller å plassere den i nærheten av noen topplister for 2008, er selvfølgelig ikke riktig. Men det er en plate som rommer et knippe gode hitraktetter, selv om det musikalske grunnuttrykket i utgangspunktet er så over toppen at man kan bli svimmel av mindre

Om skribenten

kommentarer