The Who – Live At Kilburn 1977 – Minnerikt

Den første konserten vi blir servert ble spilt inn for bandets film The Kids Are Alright. Regissør Jeff Stein hadde ikke nok live materiale for å fylle dokumentaren, og det ble arrangert to konserter i Kilburn Nord London, 1977. Dette er den første av de to konsertene som ble spilt inn. Konserten er flott innspilt med 35mm film som var uhørt på syttitallet.

Dette var ingen god periode for Keith Moon. Narkotika og vanskeligheter for å spille var hovedproblemet når The Who spilte for fulle arenaer. Åpningen med I Can’t Explain og Substitute er slurvete, og vil aldri gå inn i historien som bandets beste. Pete Townshend bommer på korder, og vi har aldri hørt Moon dårligere. Men kan opplyse at alt ser så mye bedre ut her ifra. Introen til Baba O’ Riley får fingrene ut av ørene til lytteren, og det hviler en psykisk stillhet hos fansen når låten spilles. Bandet gjør en grei versjon av Entwistles My Wife, uansett om Moon kommer for sent inn i en overgang. Moony da!

Som Roger Daltreyselv forklarer det: Det var mye rot og kaos under konserten. Men vi må ha i bakhodet at dette er en av Moons siste konserter med bandet, og han var ikke i ordentlig fysisk form før han døde 7. september 1978. Hans siste opptreden var en gratiskonsert i Shepperton Studios, mai 1978 for å feire albumet Who Are You.

Resten av konserten følger vi et godt Who band med låter som Behind Blue Eyes, Pinball Wizard og Won’t Get Fooled Again. Konserten består av mange musikalske storheter, fremført med en stor variasjon av dyktighet.

Om ikke dette var nok, følger det også med en uhyre sjelden konserten fra 1969 fra London Coliseum. Dette er konserten hvor albumet Tommy for første gang blir fremført. Townshend har selv utalt at dette er en av bandets beste konserter, og vi må si oss enige. Dette er fra Live at Leeds perioden på sitt beste. Det er her de fire originalmedlemmene av The Who viser seg for det fantastiske live-bandet de engang var. Vi får servert Heaven & Hell, Tattoo og I’m A Boy på et fat av høyeste standard av musikalsk perfeksjon.

Vi får bare håpe at fremtiden bringer oss flere klassiske Who øyeblikk som dette.