Scroll To Top

The Age Of Nero – Ned fra fjellheimen

Plater 25. januar 2009
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Hva er mest metal? Å reise til et studio i Hollywood og spille inn en plate? Eller dra opp til en hytte i mørke og kalde Trysil? Satyricon har i en årrekke spilt inn gode black metal-album i trange og ukomfortable forhold i skogen. Nå har bandet dratt til LA, Hollywood med sine instrumenter. Bandet har med andre ord beveget seg ned fra fjellheimen. Både tradisjonell metal og den nye moderne black metal-sounden, som bandet tok til nye høyder kommersielt med den forrige singelen King fra Now, Diabolical, er samlet sammen. Men hadde albumet vært bedre med de ukomfortable forholdene de engang var så inspirert av?

Hvis du ikke liker Satyricons minimalistiske og moderne sjangerbilde, kommer du ikke til å bli fornøyd med The Age Of Nero heller. Albumet plukker opp tråden der Now, Diabolical avsluttet. Med noen få unntak selvfølgelig. Bandets utvikling opp igjennom årene har ledet til en viss stagnasjon. Hvorfor forandre på noe som selger? Dessverre er det ikke bare Satyricon som sliter med dette, det er altfor mange musikere som mister fremdriften etter noen år i bransjen.

Låtene varierer uvanlig mye i kvalitet. Med åpningen Commando får vi god oppbygging, tempoforandringer og et flott tradisjonelt black metal-riff. Die By My Hand følger den samme oppskriften, og er den mest episke låten etter flere gjennomhøringen av albumet.

Mye av albumets materiale bygger opp rundt en ordinær instrumentering med gitar, bass og trommer, mens klassiske instrumenter er med på utvalgte låter. Uttrykket er øsende og kraftfullt, men lite utfordrende for øret. Vi får blant annet gjentakelser av gitarriff. Vi får lite progressiv aggresjon i låtene, men samtidig er rifforienteringen mer åpen og vennlig enn før. På The Sign Of The Trident og Last Man Standing merker vi nettopp dette, hvor sistnevnte er den sterkeste av de to.

Black Crow on a Tombstone strekker seg videre fra singelen King. Her får vi snev av arenarock med antydninger til et refreng og en sentral riffseksjon. Her er det ikke nok kontraster til at lytteren fatter interesse.

Tekstene er heller ikke imponerende. Her får vi nok av lettkjøpelige språklige bilder, i tekster som balanser moderne ekstremmetal og barnefortellinger. Som på albumets siste låt, Den Siste: «Allmektighet/endelig/vår siste stund/en kjempes slag.» Hvor er de gode tekstene med substans og retning?

Når det gjelder lydbildet så skal Satyricon ha kudos for de ikke har komprimert lyden ihjel, slik som for eksempel på den siste utgivelsen til Enslaved. Men med en plate uten de store, umiddelbare høydepunktene, sklir de bare inn i rekken av metalband.

På tide med litt eksperimentering, gutter?

Om skribenten

kommentarer