Don’t Cry Wolf – Den nye molotovcocktailen

Norsk hardcore fikk en dårlig start på fjoråret, da Desperado valgte å legge inn årene. Heldigvis fikk 2008 en bedre slutt med denne utgivelsen – en EP-debut som er såpass spennende at den ikke bør forbigås i stillhet. For mens det sakte men sikkert tynnes ut i rekkene blant mer etablerte hardcorenavn, er det heldigvis en tilsvarende tilvekst av nye. Don’t Cry Wolf, er det siste tilskuddet, og gjør sakene sine godt over godkjent på denne EP-en.

Don’t Cry Wolf, som forøvrig deler bandnavn med en The Damned-låt, kan puttes i den etter hvert ganske så romslige sekken som heter post-hardcore, med dertil opplagte referanser som Hot Snakes, At The Drive-In og JR Ewing. Don’t Cry Wolf bringer sånn sett kanskje ikke så mye nytt til bordet, men de kan til gjengjeld sin hardcore, og kan den godt.

Platas definitive høydepunkt, The Last Computer Kid, er en gysare av en låt og viser at dette definitivt er et band å se opp for. Don’t Cry Wolf serverer friske anslag som er langt fra noe oppgulp av det som måtte være av inspirasjonskilder, selv om disse tidvis kan høres ganske tydelig. Vokalist Erling Andresen gir sågar fra seg litt Cedric Bixler-vibber av og til, vel å merke uten at det høres ut som en flau pastisj. Det som derimot ødelegger en smule, er en noe flat produksjon som litt for ofte legger seg som et antiklimaks over et stort sett sterkt låtmateriale.

Det til side, Don’t Cry Wolf er uten tvil et tilskudd av friskt blod på hardcorekartet, og føyer seg fint inn blant resten av landets up and coming hardcore-acts. Denne plata presenterer først og fremst et spennende band som ennå har det beste i vente. Akkurat det kan ikke annet enn love godt for fremtiden.