Scroll To Top

Years Of Refusal – Amerikaneren Morrissey

Plater 22. februar 2009
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Kanskje det skyldes britens årelange opphold i Los Angeles, kanskje han bare ønsker en musikalsk utfordring. Morrisseys nye album Years Of Refusal låter langt mer amerikansk enn britisk. Det fungerer bedre enn man kanskje skulle frykte.

Helt siden The Smiths slapp sin første singel i 1983 – Hand In Glove – har Morrissey hatt stor innflytelse på utviklingen av britisk musikk. Hovedsakelig som vokalist i et av åttitallets viktigste band, og i noe mindre grad som soloartist de siste drøye 20 årene. Morrissey har på mange måter vært en erkebritisk artist gjennom store deler av karrieren, selv om en slik merkelapp passer dårlig med mannens selvpåklistrede outsiderimage. Og er du en erke-hva-det-nå-skal-være, så løper du en risiko for å gå deg fast.

Years Of Refusal ble spilt inn i Los Angeles for halvannet år siden, men utgivelsen ble utsatt på grunn av at albumets produsent, Jerry Finn, døde av hjerneslag i fjor sommer. Finn produserte også You Are The Quarry, Morrisseys store comebackalbum fra 2004, og har tidligere jobbet med artister som Bad Religion, Superdrag, Smoking Popes, The Offspring og Rancid. Vi hører klare spor av dette på Years Of Refusal.

Albumet får en intens og energisk åpning med Something Is Squeezing My Skull. Den godt under tre minutter lange låten drar i gang i et forrykende tempo, med rustne gitarer og en kamplysten Morrissey: ”Thank You, Drop Dead,” snerrer han, før låten når sitt klimaks der den gamle The Smiths-vokalisten roper om kapp med den aggressive trommingen til Matt Walker.

Nesten like røff i kantene er den refrengtunge That’s How People Grow Up, som også dukket opp på fjorårets The Best Of Morrissey. Igjen er rytmeseksjonen mer fremtredende enn hva vi er vant til fra briten – produksjonen minner faktisk mer om noe man kunne funnet igjen på et R.E.M.-album fra midten av nittitallet. Nærmest ”gamle Morrissey” kommer vi på den solide, storslåtte balladen I’m Throwing My Arms Around Paris, som kanskje nettopp av denne grunnen ble valgt som platen førstesingel.

Men selv om arrangementene tidvis er uvante på Years Of Refusal, kjenner vi igjen de typiske låtstrukturene, og selvsagt kretser tekstene rundt de samme dystre temaene som som oftest opptar Morrissey. Døden er en fast følgesvenn i Morrisseys musikk. Det forrige albumet bød på låttitler som You Have Killed Me og The Father Who Must Be Killed. Denne gangen får vi Moma Lay Softly On The Riverbed, som hinter til selvmord og omtaler graven som et fristed fra verdens ondskap.

Et annet kjent og kjært tema som også dukker opp på det nye albumet, er Morrisseys tilsynelatende paranoide forhold til myndigheter og autoriteter. På overnevnte album, You Are The Quarry, messer han om ”Policewomen, policemen, silly women, taxmen. Uniformed whores” og “They who wish to hurt you, work within the law”. På årets utgivelse viser briten at han ikke har blitt noe mildere med årene: ”Was it the pigs in grey suits, persecuting you? Uncivil servants unconcerned at how they frighten you.”

Years Of Refusal er ikke Morrisseys beste album, men er et solid stykke håndverk. Til tross for enkelte svakere spor, som den stillestående One Day Goodbye Will Be Farewell og likegyldige Sorry Doesn’t Help, holder albumet jevnt over høy kvalitet. Det rockete lydbildet tilfører vitalitet og bevegelse, uten å virke påtatt eller kunstig. Fansen har noe å deppe passivaggressivt til mens de venter på Morrisseys neste Norges-besøk, 20. juni i år på uegnede Sentrum Scene. Utsolgt for lenge siden, forresten.

Om skribenten

Henning Poulsen

Jeg har skrevet for Panorama siden 2000, og de senere årene har jeg fungert som nettavisens redaktør. Jeg er utdannet journalist og jobber i kommunikasjonsbransjen. På fritiden har musikkhobbyen etter hvert fått konkurranse av ølbrygging.

kommentarer