Scroll To Top

The Who Sell Out [Deluxe Edition] – Slående 60-tallsdokument

Plater 25. mars 2009
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Et mer virkelig dokument av 60-tallet enn The Who Sell Out finnes ikke. Etter Pete Townshends første miniopera, A Quick One, While He’s Away, fortsatte han å jobbe med bredere tematiske verk. I 1965 ble han introdusert for orkestrert arrangering av Whos manager Kit Lambert. En innføring som skulle bli relevant for hans utdanning og intelligente kreativitet innen faget. Konseptet Sell Out gikk ut på at låtene spiller slik en datidens radiosending. Fullt av reklamer og rare annonser.

Når The Whos katalog ble nyutgitt i remastrede utgaver på midten av 90-tallet, ble dette albumet løftet flere hakk. Med glassklart lydbildet og en dynamikk vi aldri hadde hørt tidligere ble dette en nytelse. Denne deluxe-utgaven er utvidet med 11 ikke tidligere utgitte spor og mikser, og inneholder både mono- og stereoversjoner av flere spor. Riktignok brakte 95-versjonen oss en klarere dynamikk, kontrasten mellom høyt og lavt, men nå får vi et røffere og høyere lydbildet som bringer frem detaljene i musikken, noe som er avgjørende i de tekniske partiene.

Formularet er impertinent, energisk og effektivt. The Who Sell Out kan med varsomhet beskrives som frustrert psykedelisk poprock blottet for klisjeer og unødvendig staffasje. Og bandet er på sitt mest humoristiske, arrogante, kontrastfylte og aggressive. Når det gjelder lyrisk håndverk og sangskrivekunst, setter albumet nye normer for profesjonalismen. The Who fremstod ikke bare som verdens mest autoritære rockband, de gjorde rett og slett skam på den tids jyplinger.

Rael var Townshend andre forsøk på miniopera. På den dramatiske instrumentale seksjonen i andre halvdelen av sporet, dukker det opp en sekvens som senere skulle vise seg på Tommys Sparks og Underture. Rytmeseksjonen mellom Moon og Entwistle utviklet seg, og sistnevntes kynisme under arrangeringen av Silas Stingy overgår det meste. Et album med en nærmest perfekt balanse mellom melodi, kraftfullt instrumentering og musikalsk variasjon kommer til syne på Tattoo, Mary Anne With The Shaky Hand, akustiske Sunrise og psykedeliske Armenia City In The Sky.

Gåsehuden ankommer på Keith Moons trommevirvler under I Can See For Miles. Dette er fire minutter med perfekt powerpop med Townshends akustiske og elektriske barberbladkorder, og Daltreys vokal som strakk snakket til tenåringenes angst gjennom radioen.

De som ikke makter å nyte albumets slående profesjonalisme, må være døv, dum og blind.

Om skribenten

kommentarer