It’s Blitz – Lyden av New York anno 1980 og 2009

Sanger Karen O, gitarist Nicolas Zinner og trommeslager Brian Chase utgjør Yeah Yeah Yeahs. De ble dannet i 2000 og har til nå gitt ut en del ep-er pluss albumene Fever to Tell (2003) og Show Your Bones (2006). Her er trioens tredje album.

Det er vanlig å assosiere Yeah Yeah Yeahs til 2000-tallets 1980-chic blant New York-baserte band, slik som The Strokes. Samtidig har de også vært representanter for nyminimalismen eller dogmerocken siden de ikke hadde bass i lagoppstillingen, på linje med White Stripes og Black Keys.

Det er fremdeles et herlig 80-talls-sug over dem. Men minimalismen i lydbildet er ikke dominerende på denne plata, og bass inngår nå på Nick Zinners instrumentliste, sammen med gitarer, keyboard og trommemaskin. Produsenter er Nick Launay (har produsert bl.a Birthday Party og P.I.L) og David Andrew Sitek (fra TV On The Radio). De har bidratt til en mer pop-aktig lyd enn før, men ikke slik å forstå at Yeah Yeah Yeahs ikke er sære fremdeles.

De to første sangene, Zero og Heads Will Roll, lyder så fett og energisk at dette lukter klassiker lang vei. Etter denne fengende discoretningen roes det hele noe ned på de neste par sporene. Når det så gires opp igjen på Dull Life og Runaway, er det i reinspikka rocka retning, selv om synthlyden fremdeles bringer oss tilbake til tidlig 1980-tall.

Intensiteten jekkes deretter noe ned igjen, slik at andre halvdel av plata neppe fyller dansegolvet. Men stemningen som hviler over denne delen gjør at man får lyst til å høre mer på plata og komme under huden på den. Det er uro og suggererende rastløshet sammen med en
livsbejaende pop ispedd mollstemninger. Noe av albumet er umiddelbart fengende, mens andre deler må få vokse på deg. Likevel er det en helhet her, kanskje mer enn på de første albumene.

Flotte saker!