Scroll To Top

Musikkfestival fikk vinger

Konserter 9. august 2009
Artister: Sjangre:
Karakter

Foto: Thomas Olsen

Festivalens ubestridte stjerne var verken Pete Doherty, Peaches, Jarvis Cocker eller St. Etienne, men Flughafen Tempelhof selv. Den musikalske lineupen måtte se seg slått av det monumentale byggverket i neoklassisistisk stil og den spesielle lokaliseringen på rullebanen til flyplassen som ble nedlagt i fjor.

Fotograf: Thomas Olsen

Like før mørket senket seg over Tempelhof på festivalens første dag steg månen opp over horisonten som en fullmoden appelsin og hang lavt på himmelen ved enden av rullebanen. Det var rett og slett et magisk syn i en historisk kulisse. Naziflaggene har vært draperte på fasaden her og flyplassen var åsted for den dramatiske Berlinblokaden i etterkrigstidens Tyskland. Men denne helga stod musikken i sentrum.

Flyavganger og ankomster var erstattet av lineupen på informasjonstavlene i den imponerende hovedhallen. I de tidligere kafeene stod DJ-pulter og man kunne selv velge hvilken gate man ville ta for å komme ut til hovedområdet på rullebanen.

Fotograf: Thomas Olsen

Overflødig 90-tallsnostalgi

Byfestivalen åpnet sitt fjerde år, etter et års pause, med det irske rockebandet Humanzi, senere fulgt av blant annet koselig folkinspirert pop med Dear Reader fra Sør-Afrika. Kveldens første store navn var St. Etienne og i en tett tilkneppet drakt entret Sarah Cracknell scenen for å levere et gjensyn med 90-åra. Stiv som en stokk og med interne vitser ingen forsto ble det klin umulig å engasjere publikum.

Fotograf: Thomas Olsen

Mange fikk nok av det kaffe-latte-platte settet halveis og gikk videre til et mer energisk og diskodrevet Junior Boys på lillescenen. Da Sylvia, Like A Motorway og He’s On the Phone avsluttet St. Etiennes konsertsett gikk stemningen i taket, men det var for sent, publikumet var halvert.

Skranglete Doherty

Etter energiske Junior Boys gikk Whomadewho på den lille scenen og viste at de har publikumtekket. Hippe berlinere både danset og sang på oppfordring fra de tre sjarmerende danskene.

En halvtime etter midnatt og overraskende punktlig vinglet Pete Doherty inn på hovedscenen med et halvfullt whiskyglass. Akkompagnert av to ballettdanserinner og på akustisk gitar leverte briten låter fra soloalbumet Grace/Wasteland med skranglete sjarm. Et par gamle Libertines– og Babyshambles-sanger stod også på programmet.

Fotograf: Thomas Olsen

Ulastelig antrukket i dress og med hatt minnet 28-åringen om en ung utgave av Leonard Cohen, men Doherty ga en lang faen i intellektuelt småpjatt og gjorde ikke stort mer ut av seg enn å simpelthen fremføre låtene. Noe som fungerte utmerket på sanger som English Rose og Can’t Stand Me Now. Men akustikken inne i flyplasshangaren var horribel og dette skjemmet konsertopplevelsen. Dessverre var dette et gjennomgående problem under hele festivalen, både på hovedscenen inne i hangaren og den mindre utescenen.

I de sommerlige nattetimene fra fredag til lørdag gikk det videre med en opplagt Peaches ved platesepillerne. Seks strippersker sørget for den ultimate showeffekten under DJ-settet.

Spektakulære sceneshow

På lørdag var Jarvis Cocker, berlinbaserte Bonaparte og tyske Deichkind de største attraksjonene. De to sistnevnte viste at de er noe av det hotteste Tyskland for øyeblikket har å by på. Der Deichkind er mer futuristiske i plastikk og ansiktsmaling går Bonaparte tilbake i tid og lar seg inspirere av den kortvokste hærføreren de har tatt navnet fra samt burlesque og vaudeville. Men energien og galskapen har de til felles.

Deichkind-truppen fikk publikum til å eksplodere i en orgie av dans og allsang i løpet av den godt og vel halvannen time lange konserten. Showet var velregissert til siste detalj; både koreografien, kostymene og sceneeffektene satt som et skudd. Som min følgesvenn treffende påpekte: – Det kan bare være et tidsspørsmål før Deichkind får sin egen musical!

Effektfull lyssetting

Norgesaktuelle Bodi Bill fra Berlin vervet garantert også noen nye fans under helgas festival. Med en energisk tilstedeværelse og låter som imponerer ved første lytt er det absolutt et band verdt å merke seg. Allerede i september besøker de Oslo og Bergen.

Fotograf: Thomas Olsen

Arrangørene hadde ellers gått helt berserk med lyseffekter. Både på fasaden, inne i ankomsthallen og ute på festivalområdet var det duket for effektfulle iscenesettelser.

Dessuten var scenene et herlig eksempel på at festivalscener ikke trenger å være stygge og kjedelige. Hvite delikate kuber som bakgrunnsteppe fremhevet både bandene og fungerte som svære lerreter for videoprojeksjoner.

Flyplasspriser

I baren var det ekte flyplasspriser i forhold til vanlige berlinbarer, men helt greit sammenlignet med norske festivaler. For 0,4 pils måtte man punge ut med cirka 32 kroner. Men ventekøene var lange og de som jobbet der virket ekstremt umotiverte. På rullebanen hadde man ellers et greit utvalg av pølseboder, crêpestander og asiatiske fast food-restauranter.

Festivalpublikumet tok seg godt til rette på den asfalterte rullebanen. Noen hadde tatt meg seg pledd og satt i små klynger og pimpet øl. Kanskje ikke så behagelig som å sitte på en gressplen, men Berlin Festival er tross alt en urban musikksammenkomst og ingen Woodstock eller Roskilde.

Fotograf: Thomas Olsen

Alt i alt viste festivalen at den har potensiale. Nå har den funnet sitt perfekte lokalisering. Forhåpentligvis trekker den unike kulissen også flere spennende navn til neste år.

Fotograf: Thomas Olsen

Fotograf: Thomas Olsen

Fotograf: Thomas Olsen

Om skribenten

kommentarer