Scroll To Top

The Loving Kind – Fremdeles litt kjedelig

Plater 21. august 2009
Karakter

Folk- og countryartisten Nanci Griffith fra Texas slo for alvor igjennom med Other Voices, Other Rooms i 1993- en samling låter skrevet av andre og tolket av Nanci og som gjorde hun til et stort navn Europa over og spesielt i Norge. Men hun platedebuterte allerede i 1978 og har gitt ut en rekke album i det amerikanske folklandskapet mikset med en smule reinspikka pop.

Etter suksessen med Other Voices, Other Rooms virket det som om hun gikk tom for egne ideer og det ble lengre og lengre mellom de helt store høydpunktene. Produksjonen ble stadig kjedeligere og glattpolert og låtene, både tekstlig og musikalsk, manglet det lille ekstra.

Etter en lengre periode med skrivesperre og manglende glød er hun altså tilbake og prøver å finne tilbake til røttene med Griffiths tyvende album, The Loving Kind. Alt er riktignok ikke bare velstand og lutter glede. Som vanlig leverer hun sterke tekster (om enn litt overtydelige til tider) og noen ganger virker det som om hun har brukt rikelig med tid på tekstene og litt for liten tid på melodiene.

Hun beveger seg på trygg grunn med sine tekster som omhandler rasisme og medmenneskelighet på tittelkuttet som handler om ekteparet Loving (hun var sort og han var hvit) fra Virginia, om dødsstraff på Not Innocent Enough, om røtter på Cotton’s All We Got og en finfin hyllest til artisten Townes Van Zandt på Up Against The Rain.

Melodiene er til tider litt for flate og uoriginale og gjør sitt til at tålmodigheten etter hvert tar slutt og det rett og slett blir en smule kjedelig i selskap med Nanci Griffith. Det tar seg riktignok opp med noe som nærmest må karakteriseres som tilnærmet drikkeviser på Tequila After Midnight og Pour Me A Drink. Det hele fremført med gråtkvalte feler og steelgitarer og hvor Griffith fremstår som den rene honky tonk – artisten. Gjerne mer av det takk.

Nanci Griffith har mye fint og viktig på hjertet, men har fremdeles litt problemer med å formidle dette på en spennende måte.

Om skribenten

Dagfinn Bergesen

kommentarer