Scroll To Top

The Resistance – Trøttende i lengden

Plater 19. desember 2009
Artister: Sjangre: , , ,
Karakter

Slik bandet har utviklet seg er det elektronisk pop og synth som står øverst og danner nyanser, og de har samtidig forlatt en viss sårbarhet og en 60- og 70-tallsinspirasjon de hadde under Origin of Symmetry og deres mesterverk Absolution.

I likhet med på Black Holes And Revelation, prøver Muse på The Resistance å vise et viss voksenpotensiale. Åpningen Uprising skal være et forfriskende popstykke, men faller pladask med et svakt refreng og gjentakelser som i lengden blir for ensformig. Fjernes noe av det overdimensjonert svulstige og pompøse som preger arrangementene på albumet, er det lett å oppdage hvor spinkelt dette låtmaterialet egentlig er, som på Undisclosed Desiers.

Flertallet av sporene får vi en bismak ved bruken av å stille et spørsmålstegn. United States Of Eurasia er en unødvendig Queen-kopi, som er en forbløffende svak komposisjon. De mørke tangentene lover godt, men sporet hadde blitt forbedret om de hadde slettet Queen-referansene. Åpenbart nok virker det som frontmann Matthew Bellamy bedriver en viss idolisering av Brian May og Freddie Mercury, og dette blir tydelig når han spiller gitar, synger, spiller piano og komponerer albumets orkestrering.

The Resistance må nok være en av bandets svakeste utgivelser. Black Holes And Relevation har med årene vist seg å inneholde et par gullkorn. Black Holes er en mer kommersiell plate, men The Resistance kan vise seg å by på flere fremtidige gullkorn. Uansett om gruppens nokså svake utgivelse – denne gangen – når de langt høyere enn flertallet av dagens artister og band som prøver seg over samme lest klarer å levere.

Muses artistiske progresjon innstifter dermed en ambivalens. En viss usikkerhet i deres fremtidige ærend, som knytter en viss spenning til deres neste utgivelse.

Om skribenten

kommentarer