Scroll To Top

Raditude – Cuomos jakt fortsetter

Plater 20. desember 2009
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Weezer har begynt å få fortgang i albumproduksjonen igjen og bare litt over et år etter forrige plateslipp, kommer amerikanernes syvende album. Det er nok et møte med sterkt fokus på den gode melodi og lette forsøk på å eksperimentere med metodikken rundt det å skrive denne. Noen klassiker har det likevel ikke blitt, tross et godt forsøk.

Så det er klart med en gang: Undertegnede har vært Weezer-fan i gode tretten år og er en av dem som stort sett tar i mot det som kommer med åpne armer. For det er, som en del andre anmeldelser endelig har fått påpekt i forhold til det nye albumet, Raditude, knapt noe band i verden som skaper slike splittelser hos sine egne fans som Rivers Cuomo og kompani. Det dreier seg som regel om krangelen om hvilket album som er best av det første albumet eller etterfølgeren Pinkerton, og ellers med mye kjeftbruk over det siste tullet herr Cuomo har funnet på. Enten er det ikke ”ekte” nok, eller så er det for ”poppa” eller for ”rocka”, og aldri vil det bli så ”weezersk” som på Pinkerton. Albumet som de som mener de er de riktige fansene fremholder som den utgivelsen som viser Weezer slik de «skal» være. Det er bare å lese anmeldelsene til Pitchfork for å få en oppsummering. Og da ender man opp med at noen elsker den siste plata, mens andre hater den og nekter å noensinne skulle høre noe fra bandet igjen. Et løfte de selvsagt bryter ved første anledning, om ikke bare for å kunne utbryte sin frustrasjon igjen.

Problemet med dette er selvsagt at Weezer aldri har sett på seg selv som det ene eller det andre, bortsett fra å være et rockeband med spesiell elsk for den gode melodi. Den som klarer å slippe sine bakstreverske forventninger og lytter til musikken uten å tenke så mye på hva som har kommet før, kan ikke unngå å høre Cuomos streben etter å skrive den perfekte popmelodi, uansett byggematerialer. Her snakker vi om en låtsnekrer som på nesten autistisk vis prøver å finne den ultimate måte å skrive en sang på. Han har gått fra å være en narsissistisk og diktatorisk bandleder, til å inkludere de andre bandmedlemmene på forrige plate, til så på den nye plata samarbeide med eksterne låtskrivere og ta med gjestemusikere. Han har gått fra å skrive dypt personlige og tolkningsåpne tekster, via overfladisk babbel til flatt ut simple vers. Og tilbake igjen, via både ironi og sarkasme. Han har ikke minst eksperimentert med låtstrukturer og instrumenter. Men den fete fuzzgitaren og noen skamløst superfengende refreng har alltid ligget som basis. Det kan ingen ta fra Rivers Cuomo. Og så kan man diskutere om han har lykkes med å finne den perfekte poplåta eller ikke.

Som sagt har undertegnede stort svelget det meste som har kommet helt og vært litt sur på de som ikke har sett den samme genialiteten som meg. Men en personlig fellesnevner for nesten alle albumene (bortsett fra det første, som anmelderen alltid har elsket) har vært en prosess som har gått fra elsk til metthet til å være lei og tilbake til elsk, og så samme runde igjen. Men det ligger også i popens natur. Det er en langt mer umiddelbar og flyktig opplevelse enn mange andre sjangere. Hvis man skal henge seg på kritikerne, så er kanskje Weezers hovedproblem at Cuomo til tider virker å ha vært litt for opptatt av selve melodien enn av det rundt. Da Matt Sharp sluttet i bandet på slutten av nittitiallet for å konsentrere seg om sitt eget band, The Rentals, forsvant også noe av det ”skeive” i bandet, noe av det som Pinkerton-fanatikerne er så opptatt av. Sharp var en snedig sparringpartner for Cuomo og var ingen standardmusiker som var ekstremt flink til verken det ene eller det andre, noe som kanskje trigget kreativiteten på litt annet vis. Hører man på de fem albumene som har kommet på 00-tallet så høres de alle totalt forskjellige ut, men er likevel ganske streit spilt av en gjeng svært så habile musikere.

Tar det noe vekk fra spenningen? Se, det får være opp til den enkelte å vurdere. Men når man lytter til Ratitude så mangler det ikke på kreativitet. I likhet med fjorårets ”røde” album så ligger følelsen av at man har å gjøre med et voksent band som er såpass trygge på seg selv at de kan leke mye. I motsetning til lekingen på 90-tallet, der man ennå var på søken etter seg selv, så er de siste års leking preget av ønsket om andre impulser. Du finner ingen supereksperimentell låt som The Greatest Man That Ever Lived (Variations on a Shaker Hymn) her, men noen vil vel påstå at Lil Waynes gjesteopptreden på Can’t Stop Partying er nettopp det. Ja, det er en ganske utypisk låt og ganske sikkert den svakeste på albumet, men noen dårlig sang er det ikke. Det vil likevel ikke bli en favoritt blant fansen.

Derimot vil klassiske Weezer-låter som hyperfengende I’m Your Daddy, Tripping Down The Highway og Let It All Hang Out fort brenne seg fast som livefavoritter i årene som kommer, uten at de kan kalles noe av det beste bandet har gjort. Når det gjelder den første singelen fra albumet, (If You’re Wondering If I Want You To) I Want You To, så er den en hitmessig treffmessig sak, men kan vel heller ikke kalles en klassiker i ordets riktige forstand. Heller ikke i Weezer-sammenheng. Dårlig er den ikke, bare ikke klassisk.

Balladen Love Is The Answer er en fin sak, som gir et godt pusterom litt over halvveis ut i plata med sin indiske inspirasjon, uten at vi faller helt av stolen. Men selve overraskelsen, i all popproduksjonen som ligger ved roten av hele albumet, er avslutningen Turn Me Round som høres ut som om den bare er spilt en kveld i garasjen og knapt gjort noe med. Det er nemlig ikke til å komme fra at produksjonen, som er gjort av så forskjellige folk som Jacknife Lee, Butch Walker, Dr. Luke og Polow da Don, er så polert og tilpasset radio at det holder i lange baner. Ikke at det låter platt, men så veldig spennende låter det heller ikke. Sånn sett så var det litt mer å hente på forrige album.

Generelt sett, eller hørt, er Raditude nok en klassisk ”ny” Weezer, basert på de gamle byggeklossene som hele tiden har vært der. Melodiene sitter rimelig med en gang og den upretensiøse og lett tåpelige holdningen til det å fremføre musikk fortsetter å være tilstede. De som mener at Weezer kun er Weezer hvis de høres ut som Pinkerton kan glatt hoppe over dette albumet også og fortsatt leve med et falskt håp om å få tilbake ”sitt” Weezer. Vi andre, som kan kunsten å kose oss med trivelig powerpop med mye fuzz, kan nok en gang konstatere at amerikanerne leverer også i år. Men vi tar gjerne snart et album som ikke bare har sukker, men litt surt og salt også. Det å gifte seg og få barn må jo snart by på noen utfordringer som vil være verdt å skrive om, også for herr Cuomo, vil vi tro.

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer