Scroll To Top

Youth Pictures Of Florence Henderson – Vakre musikalske bilder

Plater 5. mars 2010
Karakter

Det er undertegnedes enkle og opplagte(?) påstand at de fleste band og artister som ikke kommer seg noen vei, havner i den klemma fordi de ikke har gode nok låter og/eller ikke fokuserer nok på låtskrivingen. Greit, du har et lydbilde som er inntagende og fascinerende, men hvor er hooket? Hvor er det som skal feste krokene i lytteren og dra dem med inn i din musikalske verden slik at de kan forbinde musikken din med noe mer enn bare lyder og atmosfære?

I postrockens verden er dette spesielt utfordrende, for her snakker vi om lange (til tider ekstremt lange) låter som ofte nettopp er bygd på atmosfære og stemning. Tekst og vokal er gjerne ikke-eksisterende, og det er som musiker lett å la seg rive med av dynamikkbygging som skal ende i et crescendo og blødende gitarfingre etter å ha revet lydmuren på slutten. På samme vis som man i metallverdenen kan bli for opptatt av å lage den hissigste gitarlyden eller av å høres ondest mulig ut. Ok, muligens en dårlig sammenligning, men poenget er; hvordan få lytteren til å henge med?

Svaret er like vanskelig som det er lett: Lag gode låter med hooks. Har det blitt nevnt tidligere i denne anmeldelsen, sier du? Vel, det er selvsagt meningen, for det kan ikke understrekes nok. Skal du, som i Youth Pictures of Florence Hendersons tilfelle, lage låter som varer i åtte-ni-ti minutter så må du ha temaer som setter seg i hodet på folket. Og det er her YPOFH nettopp lykkes så godt. Oppe i all droningen og den positive pompøsiteten ligger det lett skjulte melodiskatter som fenger og fanger.

At bandet sammenligner seg selv med blant andre Explosions In The Sky er så absolutt ikke tilfeldig, for det er lett å høre amerikanernes innflytelse i den snedige bruken av melodiske gitartemaer blant de åtte låtene på dette dobbeltalbumet som består av delene Puzzle og The Detective. Allerede på åpningslåta Let’s Rent Bikes From 1942 får man tidlig hilse på en nydelig liten gitarmelodi som setter seg godt i nøtta allerede ved første gjennomlytting, men som aldri blir slitsom fordi den rett og slett blander seg raskt sammen med alt det andre som foregår. Hver og én av disse låtene klarer på et og annet vis å gjenta dette trikset uten å virke repetetive. Det handler kort og godt om at dette er ei gjennomarbeidet plate. Det merker du med selvfølgelighet når du får se det nydelige coveret som er utformet som ei 32-siders bok (i flere valgfrie farger) med kunst av Hans Hansen and Hanne Grieg Hermansen. Ingenting ser ut til å være overlatt til tilfeldighetene på den fronten, og det er altså også inntrykket man sitter igjen med rent musikalsk. Når bandet i tillegg på nøkternt vis tar i bruk en nydelig cello, så forsterkes følelsen av denne helheten.

Dette med den popmelodiske sansen ble også generelt fremhevet som bandets styrke på deres kritikerroste debutalbum Unnoticable In A Tiny Town, Invisible In The City fra 2005, men det er undertegnedes oppriktige mening at bandet har tatt sjumilssteg i den avdelingen siden sist. Om det skyldes at medlemmene har vært spredd for alle vinder i et par år og nå funnet tilbake til hverandre i Oslo er ikke så interessant å spekulere i, men det er godt å notere i boka, for det har tilført mye mer «kjøtt» på det musikalske beinet. For de gode melodiene får et løft når de blandes sammen med en slags gutteaktig skjørhet i både lydbilde og vokal. Ja, for YPOFH er et postrockband som også bruker vokal. Men som seg hør og bør er den like mye et instrument som blander seg med de andre, mer enn noe som står i fokus. Den er ikke spesielt god og den er ikke overvettes pen heller, men siden den heller ikke er så sterkt i fokus når den dukker opp, så fungerer det aldeles utmerket siden den altså forsterker denne «skjørheten».

Som du kanskje skjønner, så er ikke dette machomusikk eller musikk laget av noen med sterkt behov for å vise fram et image, men vakker musikk laget av snille og følsomme gutter. En god ting, det. Det er vanskelig å dra fram enkeltlåter fra dette albumet, for de henger så godt sammen og er på mange måter identitetsløse. På samme vis som et fotballag uten de store profilene, men som likevel bare vinner og vinner. Ingen vinner «man of the match» her. Youth Pictures Of Florence Henderson er bare et stykke solid musikk som kommer til å holde lenge. Er du fan av såpass forskjellige, men like, band som Death Cab For Cutie, Band Of Horses, Mogwai, Sigur Rós, Explosions In The Sky, The Get Up Kids eller The Appleseed Cast, så kan du vanskelig trå feil her.

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer