Scroll To Top

Plastic Beach – En overgangsperiode, Mr. Albarn?

Plater 28. august 2010
Artister: Sjangre: , , ,
Karakter

Gorillaz var kun et alternativt prosjekt for Damon Albarn, men ble gradvis hans primære kreative utløp etter hvert som den langsomme splittelsen av Blur tok til. Dette påvirket og videreførte hans musikalske utvikling i skyggen av moderbandet. Noe som vi selvsagt takker og bukker for.

Tredjeinstallasjonen, Plastic Beach, levert fem år etter den melankolske Deamon Days, er en mer utfordrende oppfølger. Bakteppet er en historie i en dyster fremtid som plukker opp tråden der det siste albumet slapp.

Spor av Albarns sideprosjekt Monkey: Journey to West kan høres på den orientalske hiphoplåta White Flag. En gledelig overraskelse er at Gorillaz har gått litt bort fra hitlåtmodellen, og laget et helhetlig og utfordrende album som gleder over tid. Uansett ligger det et solid hitsingelpotensial på On Melancholy Hill.

Rhinestone Eyes er en av de låtene som skiller seg ut, med Damon Albarns tilsynelatende apatiske stemme som gjør Gorillaz til Gorillaz. Empire Ants må føle seg dårlig behandlet med kun et godt mellomparti, mens Superfast Jellyfish får et godt refreng hvor den erkebritiske humoren skinner.

Med Plastic Beach føles det som om tiden endelig har kommet for de av oss som har ventet på at Gorillaz skal bli like interessant musikalsk som de har vært som konsept. Et 16-spors album som angripes med kløkt og frekkhet, samt et visst vemod, uten å dra det for langt.

Mens Damon vokser som komponist, klarer han ikke å samle disse individuelle delene til et helhetlig mesterverk. Kanskje fordi fortellingen er for anstrengt, og at den kommer i veien for den rene musikalske flyten. Kjedelige Broken, Sweepstakes og To Binge er gode eksempler på dette. Men også fordi det er vanskelig å riste av seg følelsen at dette kun er en overgangsperiode inntil Albarn igjen føler behovet for å fronte et band, minus en tegneseriedrakt i 3-D.

Om skribenten

kommentarer