Scroll To Top

Calexico i slaget på Kvarteret

Konserter 2. oktober 2010
Karakter

Det var fullt hus under denne konserten, selv om det var midt i uka og det ikke var noe plateaktuelt band – deres nyeste album, Carried To Dust er fra 2008. Men det viste seg å være helt sant, det som stod i ASFs jubileumsprogram at Calexico er best live.

Det er noe jeg ikke ville skrevet under på etter opplevelsen på Øyafestivalen i 2003. Da var det heller slapt. Denne onsdagskvelden framstod de som et helt annet band. Stramt og fokusert.

De kom på scenen klokka halv elleve, og etter et kort ”how are you?” dro de i gang med Sunken Waltz. Kanskje noe uvanlig å starte med en vals, men det var kanskje en måte å hilse Bergen med linja ”prayed it would rain and rain”?

Publikum var temmelig sammensatt, fra ferske studiner til herrer i 60-årsalderen – men heldigvis både oppmerksomme og entusiastiske.

Allerede i andre sang fikk vi nyte de mariachi-aktige tonene fra trompetene deres, i instrumentalen El Gatillo fra nevnte ”Carried To Dust”. Da en følsom plystresolo et sted mellom Ennio Morricone og Roger Whittaker hensatte oss i et westernlandskap, uteble ikke responsen fra publikum.

Bandet består av seks herrer fra Arizona, med en kjerne av frontfigur Joey Burns og trommeslager John Convertino. Paul Niehaus trakterer sin pedal steel kyndig og varsomt ved vokalistens venstre side. De andre veksler imidlertid mellom ulike instrument og roller, slik at man av og til må telle etter om de ikke er flere. En trompetist skifter gjerne til trekkspill, mens en annen legger fra seg hornet og spiller vibrafon. Det musikalske landskapet er mørk, amerikansk ørken hele veien. Delvis synges det på spansk, delvis på engelsk.

Etter åtte album har de en god katalog av sanger å plukke fra. Når de likevel krydrer det med innslag av andres sanger, er det mest for moro skyld, høres det ut til.

Love Will Tear Us Apart dukker opp som innslag i en av deres egne sanger omtrent midtveis i programmet. Litt seinere hører vi at teksten fra Guns Of Brixton glir inn et annet sted. Men deres versjon av Alone Again Or er både gripende og imponerende – ikke det spor dårligere enn originalen.

Fotograf: Arild WestadLikevel, det er deres egne sanger som først og fremst stråler denne kvelden. Ballad Of Cable Hogue fra Hot Rail (2000) skinner særlig. Burns synger med innlevelse og frasering som kan minne om Neil Finn fra Crowded House her. Trekkspill og trompeter løfter det hele ytterligere.

Teknikken står dem bi, det er klar og fin lyd hele veien – selv om de hevder å være uvant med å høre seg selv i så intime lokaler. Bandet virker såre fornøyd, og frontfigur Joey Burns både gratulerer ASF med 70-årsdagen og mumler noe om ”best audience in the world”. At en ivrig fan stiller med en norsk utgave av piñata (er det en hest de henger opp for knusing?) for at de skal føle seg ekstra velkommen, er sikkert ikke noe skår i gleden.

Det blir tre ekstranumre denne kvelden, deriblant herlige Victor Jara’s Hands. Når så lysene tennes har det gått to fulle timer og publikum virker godt fornøyd. En flott kveld!

Og gratulerer med 70-årsjubileet til arrangør ASF, som klarte å få Buzzcocks og Calexico til Kvarteret med to dagers mellomrom – imponerende!

Om skribenten

Arild Westad

kommentarer