Scroll To Top

Viscera – Nye barrierer brutt

Plater 28. april 2011
Karakter

Som Rockettothesky har Jenny Hval gitt ut albumene To Sing You Apple Trees i 2006 og Medea i 2008. Debuten hadde et visst pop-preg, men mest av alt egenart. Nå er det mindre pop og enda mer egenart. Hun høres ikke ut som noen andre.

Likevel. Enkeltelementer, stemmebruk og stemninger i musikken kan gi små diskrete assosiasjoner til andre artister. Glimtvis hører vi biter som kan minne om ting vi har hørt hos Mari Boine, Susanne Sundfør, Bjørk, Laurie Anderson eller This Mortal Coil – hør gitarlyden på This Is A Thirst! Spor 8, Black Morning, høres tidvis ut som Sinead O’Connor.

Jeg leste med stor interesse Jenny Hvals analyse av musikken og stemmebruken til Kate Bush i Eno #2. Og det virker sannsynlig at Kate Bush er en viktig inspirator for Jenny Hval. Det er noe med femininiteten – men Hval er mye mer sterk og eksplisitt i seksualiteten. Tekstene på denne platen er i seg selv verdt en studie. Viscera betyr ’indre organer’. Og jeg-personen i disse sangene har et nært forhold til kjødet. Engines In the City er første spor på platen, og den begynner slik: I arrived in town / with an electric toothbrush / pressed against my clitoris / After a few weeks / it ran out of batteries / humming silently / between my lips.

Dette er faktisk et ganske representativt utdrag av tekstene på platen. Et gjennomgående tema er kropp og bevegelse. Det som er oppsiktsvekkende, er at formidlingen er så raffinert og vár at meldingene aldri blir påtrengende for lytteren.

Instrumenteringen er ofte sparsommelig og luftig. Dette oppleves som et effektivt virkemiddel som forsterker de sterke utbruddene og murringen som ofte ligger og dveler i melodiene. Det er strengeinstrumenter av ulike slag som sammen med diskret perkusjonsbruk ledsager Hvals sang, samt sporadisk kirkeorgel. Som medmusikanter har hun med seg Håvard Volden som spiller gitarer og psalter, samt Kyrre Laastad på trommer og perkusjon. Deathprod alias Helge Sten har produsert sammen med Hval. Hans varemerke, dvelende ambient-lyd, paret med den ensomme, mollstemte sangen skaper her en til tider middelaldersk stemning.

Platen er melankolsk, men lekende. Melodisk, likevel søkende og eksperimenterende. Urovekkende – samtidig som den pirrer nysgjerrigheten. Noe sier meg at jeg er langt fra ferdig med denne platen og at jeg vil kunne angre på at jeg ikke gav høyere karakter. Men foreløpig imponerer denne platen mer enn den griper meg.

Om skribenten

Arild Westad

kommentarer