Scroll To Top

Bedagelig jazzfest i New Orleans

Nyheter 7. mai 2011
Artister: Sjangre:

Foto: Marta Moberg Skåtun og Henning Poulsen

Solen stikker i nakken når vi går av bussen og beveger oss mot festivalportene, en varm vårfredag i New Orleans, Lousiana – Dixieland. Jazz Fest er lagt til en veddeløpsbane like utenfor sentrum. Vel innenfor portene finner vi salgsvogner for frozen daiquiris, beignets, alligatorpølser og villsvingumbo – utvalget er svimlende. I denne byen ansees god mat og god drikke som like viktig som god musikk for den mentale hygienen.

Fotograf: Henning PoulsenTil tross for navnet favner Jazz Fest over et stort antall sjangre, og en rekke gigantiske telt huser de alt fra blues og folk, til gospel og svingjazz. Tempoet under festivalen er svært neworleansk: Veldig langsomt og bedagelig. Det er lite trengsel og korte øl- og dokøer, og ingen stresser mellom scenene. Litt senere begynner de store folkemengdene å dukke opp. Likevel beholder festivalen sin saktmodige sørstatsverdighet.

Tidlig på dagen er det mye lokale artister som står på scenene. Musikken er temmelig tradisjonell og konservativ, og publikummet er deretter. Snittalderen er antagelig godt forbi 40-tallet. Blant de som stikker seg ut på den tidlige siden av fredagen er Mia Borders, som har mottatt en del ros i amerikansk musikkpresse. Musikken har klare bluesrockundertoner, men lettbente rytmer og et sleskt elektronisk orgel bidrar til å gi henne et slentrende og groovy uttrykk. Befriende etter et par timer med lite musikalsk fremdrift, men egentlig ikke veldig spennende.
Fotograf: Henning Poulsen
Nær-Plant-opplevelse
Da ble vi langt mer begeistret for Semolian Warriors, som leverte en ellevill blanding av afrikansk blues, rootblues, droning, Mardi Gras, indianertrommer og enorme fjærdrakter. Publikummet er åpenbart mest lokalt, og flere av låtene glir ut i allsang. En bredskuldret eldre fyr med røde krøller under en mørkeblå ullue står og lytter til spetakkelet, før han nesten skubber forbi oss og går bak scenen. Det er Robert Plant – som spiller senere den kvelden.

Vi ofrer med et visst vemod Jeff Beck til fordel for Mumford & Sons. Når britene går på hovedscenen er det trang om saligheten, og snittalderen har plutselig sunket med 15 år. Svært mange kan tekstene, og det unge bandet klarer å oversette låtene sine til stadionformat på en tilfredsstillende måte. Kontrasten til den kjedelige resiteringen fra den amerikanske folkscenen ved siden av er enorm. Likevel kan også Mumford & Sons sin folkhistorie – fra begge sider av Atlanteren. Som en amerikansk publikummer utbrøt: «Er disse gutta virkelig fra Vest-London?».

Fotograf: Henning PoulsenMens europeere kanskje har noe å lære av amerikanernes komfortable og tilbakelendte festivalkultur, har arrangørene av Jazz Fest åpenbart litt å lære av musikkfestivaler på vår side av Atlanteren når det gjelder å sette opp festivalprogram. På Jazzfest får vi gjerne flere timer uten noe interessant på programmet – og deretter kommer alle de interessante tingene samtidig. Som nå, når vi må bestemme oss for om vi vil høre på nevnte Robert Plant, Arlo Guthrie – sønnen til den langt mer kjente og avholdte Woody – eller kredbandet The Avett Brothers, som dukker opp på Øya i august. Vi endte på sistnevnte, og angret aldri. Dette er ærlig amerikansk blåsnippmusikk, med ytterst kompetent alt.country som ikke står en centimeter tilbake for salige Uncle Tupelo. Fotograf: Marta Moberg Skåtun De to brødrene høres mer dynamiske ut live enn på plate, og har mer enn nok låter til å fylle rollen som kveldens siste band. Det blir allsang, tårer og latter. Øya-publikummet har noe å glede seg til!

Harde valg
Søndagen er enda varmere og mer folksom. Jazz & Heritage-scenen byr på flere underholdende sett med lokale band og artister linket opp mot Mardi Gras-tradisjonen. Første trekkplaster er spanjolen Alejandro Sanz , som har vunnet 15 latinogrammys. Han trekker et stort publikum til den neststørste scenen, men er altfor glatt og kjedelig til at vi gidder å høre på ham særlig lenge. I stedet avlegger vi doktoren et besøk. Dr. John, that is. Veteranen har levert sin slepne, slentrende blues i minst én mannsalder, og det er en stødig og bedagelig gumbo han serverer til sitt noe tilårskommende publikum samt en og annen ungsau.

Fotograf: Marta Moberg SkåtunSå er det på’n igjen med de harde valgene: Vil vi se John Mellencamp, The Decemberists eller John Legend og The Roots? Det er rett og slett utgjort! Vi lander på The Decemberists, som tross alt nettopp har utgitt en plate som ukarakteristisk nok tenderer mot stadionrock. Overraskende nok er de satt opp på en av de mindre scenene – men vi oppdager fort at de heller ikke trekker fullt så store publikumsmasser i USA som de gjør i Europa. Dessverre innebærer det at gruppen må spille sin stemningsfulle og delikate folkrock 100 meter fra den basstunge konserten til Legend og Roots-gjengen. Dette ødelegger nødvendigvis noe av den intime opplevelsen med å se the Portland-gruppen på en liten scene. Likevel går det seg til etter hvert. Bandet spiller både gamle og nye favoritter, og halvannen time senere er alle blide og fornøyde. Blant annet har vi kunnet glede oss over en svært fornøyelig versjon av The SmithsThis Charming Man – nesten komplett ugjenkjennelig i sin new depression-drakt. Fotograf: Henning Poulsen

Og så er klokken 19, det blir endelig kjøligere i været og solen er på vei til sengs. Altså skulle det ligge til rette for enda flere timer med festivalmoro. Her er det imidlertid slutt på musikken – og solstekte musikkfans må pent pakke sammen og busse tilbake til sentrum. På tide å finne et sted som serverer soulfood og altfor sterke sazerac-er. Bring on the night!

Om skribenten

Henning Poulsen

Jeg har skrevet for Panorama siden 2000, og de senere årene har jeg fungert som nettavisens redaktør. Jeg er utdannet journalist og jobber i kommunikasjonsbransjen. På fritiden har musikkhobbyen etter hvert fått konkurranse av ølbrygging.

kommentarer