Scroll To Top

Made in Japan

Konserter 13. juli 2011
Artister: Sjangre: ,
Karakter

John Dee var meget mulig den perfekte konsertarenaen både for Russian Circles’ eksperimentelle metallinspirerte post-rock, og for Boris’ mangesidige potpurri av sjangre som grunge, stoner, sludge, doom, pop og shoegaze, for å nevne noen. De to sistnevnte sjangerne beskriver Boris spesielt godt på Attention Please; én av bandets to utgivelser i år.

Fotograf: Silje Dahl Osnes

Amerikanske bestevenner

Svetten renner, lokalet er lite, og lyden er høy; det er akkurat slik en rockekonsert skal være. Men før de langhårede rockerne i Boris fikk entre scenen, måtte publikum vente litt lenger, og fikk en god oppvarming som kortet ned ventetiden betraktelig, av et hittil ukjent band kalt Saade. Saade sikter seg inn på stoner- og grungesjangeren, og er blitt gode venner med Boris. Japanerne selv har stor tro på den tsjekkiske duoen, og det var ingenting å utsette på musikken kvalitetsmessig, annet enn at de var litt uheldige med lyd og tekniske problemer i kveld. Bandet som i disse tider nærmest har blitt bestevenner med japanerne, er Russian Circles, som i år bestemte seg for å slå seg sammen med Boris på turné. Et ikke uklokt valg, ettersom de to nokså forskjellige bandene har en tilsynelatende felles fanskare.

Lydmuren nådd

Etter en drøy halvtime var oppvarmingsbandet ferdig, og publikum trakk seg nærmere scenen. Et halvtomt John Dee ble som et trylleslag til et halvfullt John Dee, og utvilsomt ventet de fleste på Boris. Men med et unikt lydbilde og med en overvekt med låter fra Enter – manges favorittskive fra bandets diskografi, fyltes konsertarenaen raskt med energisk, dyp og mørk instrumental math-rock. Med låter som den hjemsøkende Death Rides a Horse og den lett melankolske You Already Did, fikk vi i tillegg små smakebiter fra bandets kommende album; Empros. Forgjengeren Geneva ble heller ikke glemt, men det var kanskje Dave Turncrantz’ sinnssyke egenskaper ved trommesettet som virkelig løftet lydnivået til det ytterste – selv om det ikke var før Boris dukket opp at lydmuren virkelig skulle sprenges.

Fotograf: Silje Dahl Osnes

Fra hardrock til pop

Scenen fylles med røyk. Fire langhårede svartkledde japanere entrer scenen, og idet introen bryter løs og jeg befinner meg en halv meter fra den ene høyttaleren, lurer jeg på om hørselen min vil overleve konserten.

De sjangerbevisste japanerne har vært aktive siden 1992, og har lært mye opp gjennom årene av støyrockens japanske bestefar, Merzbow. Blant annet har de på albumet Flood lært at minimalisme kan føre til noe stort, og at masse ulyd fort blir til god lyd på Heavy Rocks fra 2002. Det rosa albumet så passende titulert Pink, blander elegant sammen både doom, hardrock og noise, men det stopper ikke her. Attention Please har igjen skiftet sjanger, uten at Boris har mistet seg selv. Den yndige kvinnelige vokalisten Wata får her stå i fokus, og synger ledevokalen på mange av albumets låter. På scenen trives hun best bak Atsuos bestemte røst, men hennes klare stemme er fylt av en varm pop-glød, noe som kler Boris godt. Superlåten Hope ble nok kveldens høydepunkt for mange, og bandets spilleliste var både blandet og variert.

Fotograf: Silje Dahl Osnes

Godartet øresus

Kaos. Lyskasterne på scenen blinker, og man blir blendet for alt annet enn musikken. Energiske godlåter som Pink og Electric satt som et skudd, og jeg observerte spesielt under disse låtene med livegitaristen Kurihara Michios øredøvende støysekvenser, flere enn meg som led av å ha droppet øreproppene. Scenen fylles igjen med røyk, japanerne forlater scenen, og en heldigvis godartet øresus senere, hersker det liten tvil om at støyrocken har sitt opphav fra Japan.

Om skribenten

kommentarer