Scroll To Top

Melodysk

Nyheter 17. juni 2012

Foto: Stefanie Meynberg og Maarten van Maanen – arkiv/Wikipedia

Når Melody synger, samles tyngden et sted utenfor kroppen og flyter lett. Den forrige utgivelsen, My One and only Thrill, ble liggende på VG-lista i over et halvt år.

Mange ble først kjent med artisten fra Philadelphia på Skavlan, der hun fortalte om sykkelulykken hun overlevde. En ulykke som skjedde i 2003 og formet den hun er i dag. Vi har hørt Eva Cassidys vakre versjon av Over the Rainbow, men også Melody har sin vakre tolkning av denne.

Det oppsiktsvekkende med Melody var hennes bruk av bablelyder og en slags bløte konsonanter som ser ut til å treffe, uavhengig alder. Baby I’m a fool ble en publikumsfavoritt – og hun solgte til platina i Norge. Nå kan If I tell you I love you I’m lying, bli like populær. Inspirasjonen er hentet fra tango, fado og flamenco.

Da hun sist besøkte Oslo og Kontraskjæret, ankom hun i trenchcoat og leopardkjole, sped, med stokk etter skader i ryggrad og bekken, solbriller mot lysømfintlighet og åpnet med The Rain, akkurat da sola trengte seg frem mellom skyene. 19 år gammel ble hun kjørt ned, men kjempet seg opp av sengen og engasjerer seg sterkt for musikkterapi, blant annet i senteret Chateau Gardot. Gardots stillferdige styrke når ut til tilhørerne.

Karpedammen er en flott ramme rundt melodiøs popjazz med dis strømmende ut fra scenen. Musikken og natur spilte på lag, et måkeskrik kom inn på riktig sted, fiskene i dammen fløt i takt. Hovedpersonens twist i langsom tempo og eksentriske håndbevegelser fascinerer det norske publikum, – og hun er elsket av franskmenn.

Fotograf: Maarten van MaanenDet nye albumet forekommer enda mer stillferdig enn det første, til tross for brasilianske rytmer. Musikken promoterer hun med et ganske så klassisk opptak av seg selv på stranden mens vannet skyller over henne. Fraværet av sol, de mørkt grå skyene, skaper en trolsk atmosfære som speiler musikken. Det er kanskje faren med sjangeren. Hun er salgbar, med sin blanding av intim fraværenhet bak de mørke brillene. Musikken er inderlig lett, med en passelig dose jazzelementer til å holde på spenningen, som i låta Goodbye på det nye albumet som er produsert av gitaristen Heitor Pereira.

Se Voce Me Ama har den fascinerende stillferdigheten mens Mira kan kalles bossanova. Publikum lar seg forføre av Gardots evne til å legge følelser i hver tone. Selv om hun ser ut som en diva, håndhilser hun gjerne på sitt publikum og vekslet noen ord. Nå er hun er tilbake med The Absence og 26. – 30. november gjør hun fire konserter, i Oslo, Bergen, Stavanger og Kristiansand.

Om skribenten

kommentarer