Scroll To Top

Oceania – Fortsatt relevante

Plater 18. august 2012
Karakter

Zeitgeist fra 2007 inneholdt mange av de elementene som gjør for en klassisk Smashing Pumpkins-utgivelse, men også et lydbilde som var overkomprimert til de grader. Her kom også metalinnflytelsen mer frem enn på deres tidligere album. Det frydet ikke kritikere deriblant deres fans godt med et svakt låt materiale. Mange tenkte seg at dette er hans siste evner i et forsøk på å gjenerobre fans desillusjonert av sine mange forskjellige sideprosjekter.

Med kun bestående av Billy Corgan som siste i den originale rollebesetningen, klarer han med Oceania bevist til de grader å vise at det er han som er den unektelige mesterhjernen bak Pumpkins arbeid. Her klarer han å levere et album som har flere paralleller til 90-tallet, tenk debuten Gish og Siamese Dream, riktignok med et mer moderne lydbilde.

Corgan har alltid vært trist til sinns, med et melankolsk humør der han tenker for mye på alt, uansett hvor godt eller vondt det er. Poetiske tekster med innholdet «Corgan mot verden». Men med en karakteristisk tone.

Utover albumet er det mer lengting og dramatikk det står på. Ikke bombastisk klaging. Her klarer han å levere de mest minneverdige låtene på et tiår. Psykedeliske Quasar, The Chimera og The Celestias er gode eksempler. På sistnevnte får vi en oppbygning med akustiske gitarer og et orkester som dominerer i bakgrunnen før det braker løs. Noe som gjør dette til et utrolig spennende spor. Sangen er fengende og med en liten innsprøytning av prog-rock får den for at den ikke skal kollapse.

Det er noe friskt og inspirerende med Violet Rays. Pink Floyd-åpningen, tonefallet og oppbygningen gjør det til en av de bedre komposisjonene fra bandet. Som alle minneverdige album, har det mye mer dybde å by på etter flere gjennomganger.

Hvis dette er en liten forsmak av det som måtte komme, er det flere enn undertegnede som må ta ut den gamle Pumpkins t-skjorten sin fra klesskapet.

Om skribenten

kommentarer