Funky ryggrad
Chaka Khan fotografert under en konsert i Santa Ynez, California. Foto: Dwight McCann / Chumash Casino Resort / www.DwightMcCann.com
Dette skulle bli en “dansing i stolene”-kveld med mimring og et og annet gjenoppdaget discomove. “Velkommen til showet,” sa Chaka Khan på norsk, ikonet som har sunget med de fleste store navn i bransjen og kjempet seg ut av rusproblemer og spiseforstyrrelser.
Et funky band på fem rå musikere og tre korister lovte en perfekt musikkopplevelse. Divaen hadde så vidt entret scenen da publikum reiste seg og viste vilje til å delta i moroa – og Chaka Khans høye toner rekker så det holder, men snart ble det velregisserte showet ensformig, til tross for at hver tone leveres. En rolig låt som My Funny Valentine fikk ikke grep rundt hjerterota. En innlagt pause der bandet fikk vise seg fram som et jazzfunkband med Prince-tendenser, var herlig, men den etterfølgende eksplosjonen uteble. 59-åringens fantastiske stemme pakkes hele tiden inn i så mye lyd at en hel konsert kan bli noe kjedelig.
«Vi sov på bussen hit og jeg vet ikke hvor jeg er,” sa divaen, som raskt trøstet publikum med at det gjør hun ikke når hun våkner opp hjemme heller.
Det manglet ikke på kjærlighetserklæringer fra publikum, heller ikke på applaus og stoldans fra et svært aldersblandet publikum, med overraskende mange unge mennesker, men det var først på den aller siste låta publikum reiste seg fra stolene og ristet høststivheten ut av kroppen – og det var litt for sent til tross for et herlig gjenhør med 70-tallet.
Chaka Khan ble født Yvette Marie Stevens i 1953 og hennes enorme stemme vakte oppmerksomhet da hun sang Stevie Wonders Tell Me Something Good med gruppa Rufus som ligger på YouTube som Live-opptak fra 1974. Singelen I’m Every Woman ble første platinaalbum som soloartist – og nærmest en feministlåt. Hun har vært artist i 40 år og var aktiv i kampen for de svartes rettigheter. Hun sang i oppsetninger allerede 13 år gammel og reiste hjemmefra som 16-åring og giftet seg 17 år gammel, allerede da et medlem av Black Panther. Før innspillingen av Purpurfargen ble hun spurt av Steven Spielberg om å spille Chug Avery, en utfordrende kvinnerolle. I 2008 spilte hun Oprah Winfreys rolle fra filmen, Ms. Sophia, på Broadway.
Til The Guardian uttalte hun i 2008 at hun som kvinne føler seg både sterk og svak samtidig. “Jeg pleide å gå svært langt for å hevde meg selv, selvmedisinering meg og feste, bare for å vise folk at jeg kan gjøre de samme tingene og ser de samme tingene som dem. Jeg føler ikke lenger at jeg trenger å gjøre det eller å være den personen.”
Rytmisk funk, soul, pop og jazz og et band som briljerte, burde holdt, ikke minst da det viste seg at alle på scenen kunne synge jazz, – ja det var nesten som om man ønsket å høre bandet i fri utfoldelse, uten soloartist. En anmeldelse fra balkong, blir nødvendigvis en annen musikkopplevelse enn salen som får med seg mimikk og lyd fra høytalere i framkant – for lydmessig var det ikke mye som rev i kroppen på Folketeaterets balkong, men rytme og høye toner holdt.
