Scroll To Top

Den perfekte blues

Nyheter 14. desember 2012
Artister: Sjangre:

Foto: Tove Andersson (Notodden Bluesfestival 2011)

Cray ble omtalt som søvndyssende i Dagbladet i 2001. Før dette hadde han vært på Valle Hovin, så tidlig som i 1987, året etter hans første Grammy (Strong Persuader) og i 1995, med storheter som Tina Turner og Rolling Stones. Senere forbinder mange ham med Eric Clapton, både fordi han spilte på Journeyman og fordi han opptrer på Crossroads Guitar Festival.

Det var Robert Cray som erstattet Gary Moore på Notodden Bluesfestival etter Moores bortgang i 2011, og vil bli husket for å hedre ofrene etter terroren som hadde rammet Norge med en vakker bukett roser som ble stående på scenen i Hovigs Hangar under hele festivalen. Fotograf: Tove Andersson

For 20 år siden besøkte Robert Cray Rockefeller i Oslo med Robert Cray Band feat. The Memphis Horns som var med på I Was Warned (1992), Stax-ikonene Wayne Jackson på trompet og avdøde Andrew Love, sax, – den gang var Cray utnevnt til B.B. Kings arveprins. Med dette solide kompet – gutta hadde vært med på klassikere som Try a Little Tenderness, Dock of the Bay og Respect, var Robert Cray en ny stemme, med en særegen melodisk og varm tone og krystallklar Fender som skapte forventninger om modernisering av bluesen. Albumet nådde opp blant topp 30 i Storbritannia. Kritikerroste Strong Persuader (1986) fikk han en Grammy for, han var en sterk tekstforfatter, hadde fløyelsblå stemme, nydelige toner og var skuespillerpen.

Nærmest kjedelig live
Til tross for at Robert Cray ble innrullert i Blues Hall of Fame i 2011 og har mottatt 5 Grammy (15 Grammy-nominasjoner), er han ofte nevnt i en bisetning her til lands. Blueselskere har alltid manglet noe; det røffere, småskitne og rå. Notodden Bluesfestival solgte ut tre fulle hus i 1996, ble godt mottatt i 2011, likevel kan han oppleves som nærmest kjedelig live. Det er nesten som om mannen føler at publikum ikke skal få mer ut av sceneopptreden enn av å høre på en CD – og det er greit nok, men da velger man det siste. Forventningene er store til mannen som Albert Collins, John Lee Hooker, Muddy Waters og B.B. King en gang tok under vingene.

Låtene på Robert Cray Bands album er rett og slett nydelige, fra Don’t be Afraid of the Dark, I Was Warned til Nothin’ But Love er han så perfekt at man nærmest håper på et hakk i alt det finslipte. Han bygger, med hjelp av Joe Bonamassas produsent Kevin Shirley, opp til de siste tre sporene I’m Done Cryin’, Great Big Old House og Sadder Days. Teksten, om arbeidsløshet, men «jeg er fremdeles en mann», er midt i tiden, men Robert Cray har blitt 58 – og det sies at bluesens menn bare blir bedre med tiden – la oss håpe han slipper seg løs de neste åra og beveger seg utenfor komfortsonen. Han synger tross alt «I’ve been touched by the blues». Rett skal være rett, Robert Cray er behagelig, det perfekte følge til en romantisk førjulsmiddag for to.

Fotograf: Tove Andersson

Om skribenten

kommentarer