Scroll To Top

Trondheim Calling 2013

Konserter 27. januar 2013
Artister: Sjangre:
Karakter

I helga var det igjen duket for den regionale bransjefestivalen Trondheim Calling, som på mange måter har blitt mer relevant enn storebror by:Larm. Et feststemt publikum og både lokale og nasjonale bransjehorer koste seg sammen under et arrangement som nok en gang ble utsolgt.

I og med at Panoramas mann i år litt tilfeldig havnet på festival (og ikke med presseakkreditering), var det heller ikke meningen å skrive noe. Men de artistene som undertegnede så fortjener noen kjappe ord i farta.

Ósk, Byscenen, fredag 25. januar 2013
Ósk, som tidligere bare var frontmann Oskar Yazan Mellemsether, har allerede bygget seg et godt omdømme og befinner seg musikalsk innenfor en ganske fortellende og akustisk stil, selv beskrevet som folkemusikk med pop og jazz i seg. Det er ganske vanskelig å ikke like Mellemsethers vare stemme og milde fremtoning. Mannen har talent i bøtter og spann. Men selv med en inspirerende gjeng musikere i ryggen er det ikke til å komme bort i fra at man savner flere melodier og arrangementer som setter seg. Det blir mye likt, selv om det å få et fullt band med seg allerede har gjort mye. En så stor scene som Byscenen krever også en helt annen tilstedeværelse på scenen enn på en intim klubbscene. Ósk vil vokse stort på å tørre enda mer, både som band og låtskrivere, og sånn sett er undertegnede fortsatt utelukkende positiv.

Cold Mailman, BrukBar, fredag 25. januar 2013
Å presse seg inn foran den lille scenen på BrukBar var ikke bare bare når «alle» så ut til å være der. Det var så trangt at det for meg var umulig å se at det var en trommis i bandet (henvist som han var til en krok). Stående som sild i tønne fikk vi så vidt overvært bodøbandet Cold Mailman sin drømmefylte indierock som på det aller beste både var varm, detaljrik og melodiøst vakkert. Særlig var det en del vokalharmonier som fikk undertegnede til å glede seg stort. Deres tredje plate er rett rundt hjørnet og kommer garantert til å få en lytt av meg.

Ine Hoem, Byscenen, fredag 25. januar 2013
Er ikke helt oppdatert på hva som skjer med PELbO, bandet som Ine Hoem til nå har vært mest kjent for. Men den karismatiske sangeren har i hvert fall nylig sluppet en veldig fin solosingel i Get It Off og fredag sto hun altså på scenen under Trondheim Calling. Nå med et mye større poppreg, har jazzutdannede Hoem tatt noen lignende grep som det Ingrid Helene Håvik har gjort med å gå fra Your Headlights Are On til Highasakite. Som med Håvik kler det også den sterke stemmen til Hoem å få jobbe med tydeligere melodilinjer, noe singelen viser. Hun har en sterk personlighet, med integritet i bøtter i og spann (og som ikke er redd for å si i fra), og det ser man også på scenen. Som sceneartist er hun trygg og rolig, men blir likevel fort litt statisk når hun nå har beveget seg inn i poplandskapet. Det hadde kledd henne å ta enda mer tak, noe hun har brede musikalske skuldre nok til å gjøre.

Barren Womb, Supa, fredag 25. januar 2013
Nede i den trange kjelleren på BrukBar var det duget for hardcoreduoen (!) Barren Womb, som har gjenoppstått fra sjøgraven Like Rats From a Sinking Ship la seg i for en stund siden. Det skal sies at trange Supa lydmessig ikke er som skapt for høytspilling, punktum, men gudbedre for et trøkk disse to gutta maktet å kreere. Det var som å få filleristet ballene og like det. Ekstremt skittent, tidvis både intrikat og oppfinnsomt, knallhardt og underholdende. Begge delte på å vræle i mikrofonen, så det var en fin og vekslende dynamikk der, på samme vis som trommene og den fete gitarlyden jobbet på et herlig vis. Jeg sitter fortsatt og lurer på hvordan det var mulig å skape all den lyden. Lovende.

Heyerdahl, Byscenen, fredag 25. januar 2013
Som fan av Beezewax siden nittitallet en gang, så blir jeg alltid glad når Kenneth Ishak dukker opp et sted. Med Heyerdahl har han slått sammen kreftene med folk fra Hiawata! og Accidents Never Happen og allerede fått mye hype. Bandet må vel kunne sies å være noen av de mest modne (og høyeste!) på scenen i år og det var ikke noe dilldall med som ble presentert. Musikalsk solid og ofte glimrende, samtidig som det like ofte blir vanskelig å få tak på når man ikke kjenner låtene fra før. Ishaks har da også gått mer og mer bort i fra de umiddelbare melodiene og over til låter som vokser på lytteren. På fredag ble dette, sammen med det faktum at bandet som forventet er rimelig innadvendte og forsiktige, ikke nok til at det tok helt av. Blir likevel spennende med platedebut.

Dekstra Large, Byscenen, fredag 25. januar 2013
Sandnessjøværingen og rapperen Dekstra Large hadde fått æren av å avslutte fredagen på Byscenen. Noe som var litt merkelig, ettersom han nok ikke ennå har det største navnet. Han har riktignok bodd i Trondheim siden 2007 og har bygget seg et rykte som en riktig så allsidig type. Han rapper både på norsk og engelsk og har et mye større fokus når han står på scenen enn mange av hans samtidige jeg har sett. Med et ferskt album i bagasjen hadde han nok låtmateriale å ta av og selv med mindre publikum enn tidligere på kvelden, var responsen fra publikum god. Det tok riktignok ikke skikkelig av før gjesteartist Stillborn entret scenen med en god dose aggressiv energi og løftet det hele et par hakk. Derfra og ut viste Dekstra Large med støttespillere at Gode Ord Dør Sist og Bad Spit ikke skal hvile for mye på laurbærne når det gjelder å bære den lokale hiphopen. Forhåpentligvis snakker vi også om et mer nasjonalt gjennombrudd på sikt. Det trenger trøndersk hiphop, selv om det skulle komme fra en nordlending!

Amish 82, Byscenen, lørdag 26. januar 2013
Ettersom Hanne Kolstø måtte melde avbud, troppet hyperaktive Amish 82 opp på et døgns varsel. Noe de gjorde til gagns, med å by opp til en fest som inkluderte visning av Back To The Future på storskjerm bak bandet, konfetti og ballonger og en helg haug med dansere som tok scenen under Sex Appeal (samt bl.a. bakmennene i Riot Factory og Ine Hoem som backingvokalister). Det var ikke mange som ikke smilte av dette synet. Og når innpisker og frontmann Snorre Valen hektet på seg keytaren og gikk ned på kne og jokket i vei, var det lett å glemme den ansvarlige stortingsmannen som gjemmer seg bak hvitskjorta i hverdagen. Amish 82 har etter min mening ennå mye å vinne på å lage enda mer medrivende og fengende låter som hadde kledd åttitallsflørtingen deres. Det blir for mange ideer på en gang, med låter som aldri virkelig får fokus. Fredag handlet det likevel mer om å holde i gang dansen og mindre om sangene. Og det var kanskje greit der og da. Potensialet er dog stort også på låtfronten. Popstjernestort.

Det lille jeg fikk med meg av Stina Stjern er ikke nok til å skrive om, dessverre. Det må påpekes at det ikke kan være lett å spille en ikke-energisk form for musikk på denne scenen. Den er nemlig plassert ute ved baren på Byscenen, der praten fra alle de som har vært inne på selve Byscenen har det med å både overdøve og ta vekk fokus fra det som skjer på scenen. Ikke ser man godt om man ikke stiller seg langt framme heller. Det er nok arrangørene også klar over og mulighetene på bygget er heller ikke så mange. Det passet derimot mye bedre med de jeg skulle se senere.

Bransjepraten tok her undertegnede og flere av artistene på scenen ble dessverre nedprioritert.

DØDEN, Trondheim Lyd Scene, lørdag 26. januar 2013
Men nyfødte DØDEN (haha) var for mange den store happeningen denne kvelden, og det var ikke fritt for at det klødde av forventninger hos denne karen også. Bare navnet er nok til å skape lett fryd, men det hjalp selvsagt også på at dette er et band som har medlemmer fra band som Desperado, Like Rats From a Sinking Ship, Disko Violente og The Reilly Express. Så helt nyfødte er ikke bandet på enkeltmannsnivå. Men summen blir et saftig stykke turbulent og dyster hardcore, som blander inn elektronika- og rock’n’roll-elementer og pisker det sammen til et helt eget angsfylt uttrykk. Ikke mindre enn en liten prestasjon så kort tid etter fødselen. Med all den energien som pøses ut, er det greit med to vokalister som veksler på å kauke ut dødsangst. Døden er heller ikke helt uten en spesiell form for humor (haha), noe som gir seg utslag i presseskrivet som blir sitert i festivalens program. La oss si det sånn at det muligens er kopiert fra noen andre. 25 minutter etter at det braket løs, sto vi i hvert fall igjen mørbankede og ganske så sikre på at vi hadde opplevd Trondheim Callings mest overbevisende debut gjennom tidene. Og for undertegnedes del, selve høydepunktet i år.

I det hele tatt så virker Trondheim Calling å ha funnet sin plass. Det er ytterst gledelig at så mange «sivile» drar ut og ser alle de flotte artistene som har begynt å poppe opp i regionen, i tillegg til de inviterte utenifra. Det er tross alt de færreste av de som sto på scenen som kan kalles mainstream. Det gir en slags lettelse i disse MGP- og Hver Gang Vi Møtes-tider.

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer