Scroll To Top

Bølgende emosjoner på toppnivå

Caravels - "Lacuna"

Plater 12. april 2014
Karakter

Man har i det nye tiåret fått en slags ny amerikansk «bølge» av band som kan dyttes innunder den smådiffuse sjangeren post-hardcore. Med utøvere som Touché Amoré, Modern Life Is War, Defeater og Pianos Become The Teeth i spissen.

Disse bandene kjennetegnes ved at de alle har mye kaukevokal og lite melodi i vokallinjene, samtidig som de bygger mye dynamikk på stemninger og følelser i ganske harde, men likevel tilnærmelige arrangement. Energinivået er høyt, men emosjonene som uttrykkes på typisk desperat vis er mer basert på indre anliggender enn på ytre. Slik mer typiske aggressive og fysiske hardcoreband uttrykker seg.

Foto: http://caravelsmusic.com/

Foto: http://caravelsmusic.com/

Det er i denne «nye» tradisjonen at Caravels, fra Henderson, Nevada (rett utenfor Las Vegas), har plassert seg. Bandet ble startet i 2006 og hadde tre EP-er bak seg før debutalbumet Lacuna kom i fjor. Forøvrig på samme selskap som nevnte Pianos Become The Teeth. Dessverre kom det ikke undertegnede for øret før etter nyttår, så det ble aldri med i betraktningen til den offisielle årslista. Der hadde det plassert seg høyt, for albumet er aldeles fabelaktig!

Produksjonen er en av de beste jeg har hørt innenfor sjangeren de siste årene. Lydbildet er nesten på forunderlig vis fløyelsmykt, der instrumentene snirkler seg rundt i øregangene, mens det hele tiden går av små energibomber. Det er som å flyte rundt på havet i store og små bølger, men aldri helt føle seg trygg. Detaljene i produksjonen kommer like tydelig fram som kviser i et fjortistryne og instrumentene drukner aldri i hverandre. Bandet har produsert og mikset dette selv, med hjelp av tekniker Rob Katz, og resultatet er i mine ører imponerende. Å lytte til Lacuna i bilen har vært en sann nytelse, og det anlegget er ikke spesialkomponert for audiovisuell nytelse, let me tell you.

Låtene i seg selv er bygd opp rundt langt mer avdempede følelsesmessige stemninger enn det mange av de beslektede artistene til Caravels bedriver. Det gir rom for mer dynamikk og muligheter til å bygge spenninger og forløsninger. Det er i praksis vanskelig å skille hvert spor fra hverandre (du kan ikke akkurat nynne disse låtene). Men som en helhet henger de sammen som perler på en snor; tilsynelatende like i formen, men med ulike farger og mønstre når du ser på hver enkelt. Slik føles hver låt unik når du lytter på akkurat den (heldigvis), men likevel fullstendig som en del av albumets helhet.

Resultatet er låter som rocker ræv, men som samtidig får deg til å bli ettertenksom og kjenne litt på livet sjøl.

Det er her Caravels virkelig lykkes med debuten sin. På sitt beste trykker de på de samme knappene som en god film gjør. Følelsen av å gå ut av kinosalen og merke at du har lært noe om livet er en nærliggende sammenligning. Det er ikke sikkert du vil ha det slik etter å hørt på Lacuna. Men jeg har ofte hatt det sånn i selskap med plata de siste par månedene. Forhåpentligvis sier det mest mulig om kvaliteten til albumet og mindre om min evne til å ta litt av når jeg blir engasjert.

Tekstmessig snakker vi også om en melankoli og en lengsel som kler musikken godt. I det hele tatt får man inntrykk av at Caravels er et band med sans for poesi og lyrikk. Og det leveres med hjertet. Når vokalist Michael Roeslin i New Zealand kauker «I grew up faster than I wanted to / but I don’t owe it anything / I grew up faster than I wanted to / I sprouted from a stem and bloomed / despite the light that leaks into my room / one day I swear I’ll flee / I’ll escape this town / I’ll drag it’s chains with me / sundered from the ground», så hører du at han mener det.

I alle de store emosjonelle bølgene som Caravels skaper her, så ligger det i bunn en subtil melodiøs kvalitet som gir låtene en særegenhet og en tydelig karakter. Gitarene brukes med mye luft og får lov til å utfolde seg, uten å ha blitt gitt den aggressive tvangstrøya så mange hardcoreband gir seg selv. Sjangermessig er det derfor litt urettferdig å koke dette ned til bare post-hardcore, eller hardcore for den saks skyld. Referansene er ikke klokkeklare, utover navnene nevnt i innledningen, og godt er det. Likevel minner Caravels ofte om mine gamle favoritter i Bob Tilton. Selve ureksempelet på kompromissløs emocore fra nittitallet. Og dét, min venn, blir aldri feil. Selv om Caravels ikke nødvendigvis er så kompromissløse, men mer utforskende og nysgjerrige.

Lenge trodde jeg at Touché Amoré hadde laget fjorårets beste album innenfor det utvidede hardcorefeltet. Og for all del, Is Survived By er et ekstremt godt album. Det er bare det at ørkenrottene i Caravels har slått dem på mållinja. Bedre låter, større spennvidde, mer dynamikk, dypere melodiøsitet og flottere gjennomføring gjør 34 minutter lange Lacuna til et must å lytte til. Det bør kunne treffe mange med et åpent øre for musikk som på en støyende atmosfærisk måte kombinerer ren energi og nakne følelser .

Som du skjønner er dette en soleklar anbefalning.

Her kan du se bandet spille to låter live under årets SXSW:

 

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg. Følg meg på Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/