Scroll To Top

Doom & Undergang!

Konserter 27. april 2014
Artister: , Sjangre: ,
Karakter

Windhand + Hymn

Revolver, Oslo, 26.april 2014

Foto: Mats Johansen

Hymn @ RevolverDet er lite som er mer befriende enn å forlate den varme kveldssola, gå ned i en mørk kjeller, få seg en kald øl i handa, snuse inn klubbsvetten og bli blåst over ende av ett helsikes høylydt og blytungt rockdriv. Denne kvelden ble dette trøkket levert av norske Hymn og amerikanske Windhand.

Noe av gleden ved å gå ofte på konserter er å se samme band kveld etter kveld. Se Motorpsycho leike med låtlistene sine og skape spesielle opplevelser avhengig om du så dem i Kongsberg, Bielefeld eller Groeningen, føle at Earthless leverer unike jam sessions hver gang man ser dem eller å mimres de transcendentale opplevelsene til Grateful Dead på syttitallet. Band som våger seg utpå glattisen uten nødvendigvis vite hvor man ender opp hen til slutt er ofte de som lykkes best. Selv husker jeg den glødende gådehuden jeg fikk av Håkan Helströms konsert i en hall på Quartfestivalen for over ett tiår siden. Når elektrisiteten sviktet sang publikum videre med full hals og gjorde disse få minuttene reint magiske – særlig i det Håkan og kompani slo tilbake med perfekt timing.

I kveld var jeg derfor litt spent på å se hvordan settet til amerikanske Windhand ville endre seg fra den store scenen på Roadburn til det intime kjellerlokalet på Revolver. For et utsolgt Roadburn fremsto de som ikoner med et monumentalt driv og et filmlerret med okkulte stormestre, slanger, kvinneofre og bekmørke djup. På den lille scenen i kjellermørket på Revolver ble det episke draget jeg så på den store scenen forandret til et svett, illsint og møkkete møte.

Men, først fikk vi et uventet møte med Hymn. De var en duo av den stadig mer kjente sorten; gitar/vokal og trommer. Det føltes for meg ut som om de låner mye av sitt uttrykk fra den amerikanske skolen innen doom da lyden av Dark Castle og Eagle Twin mikses sammen med deres eget uttrykk – svartmalt og norrønt. De brukte litt tid på å feste grepet på sitt publikum, men når de fikk kjørt seg inn var de et fint skue som helt klart overbeviste sitt publikum i løpet av det korte, men høylytte settet.  Det er godt å høre at det spirer flere jævelnydelige, svarte roser i underskogen i norsk rock, og de hadde sine disipler i publikum denne kvelden. I lyset mellom de to settene overhørte jeg en som sa til kompisen sin, «Dette var jævlig bra og det skal bli vanskelig for Windhand å følge opp dette. De er bra, men det blir ikke bedre enn dette».

Sorry, kompis. Du tok feil.

Windhand @ RevolverEtter en kort pause gikk Windhand på scenen, men de fikk problemer med den ene gitarforsterkeren sin. Dette førte til en noe kronglete start på deres konsert, men det gjorde lite da de den neste timen rent ut pulveriserte sitt publikum med sin bekmørke og overdøvende doom metal. Jeg har tidligere sagt at jeg synes Windhand filtrerer arven fra Electric Wizard gjennom sine amerikanske briller, og det hersker ingen tvil om at de er trygt plassert i den kullsorte delen av heavy metal som er flasket opp på det samme grunnvannet som gjorde Black Sabbath til ikoner.

Men, i kjellermørket på Revolver denne kvelden så jeg også hva annet de har i blodet; amerikansk hardcore. De passet utmerket på den lille scenen – i trynet på publikum – og snerret på den samme måten som jeg føler Black Flag gjorde i sin storhetstid. Denne intensiteten ble smørt sammen med låter som Orchard og et helsikes lydvolum og man kunne se at dette bandet mestrer klubbmørket på en tilnærmet perfekt måte. Riktig nok var vokalen til Dorthia Cottrell ofte skjult bak det buldrende drønnet av Ryan Wolfes trommer og Parker Chandlers bass og gitarveggene til Garrett Morris og Asechiah Bogdan, men det gjorde faktisk ikke så mye som jeg hadde fryktet. På samme måte som Aaron Turners stemme lå skjult i lyden av Isis, passer det merkelig nok at Cottrells stemme blir en del av den lydveggen bandet kastet ut over scenekanten. Det ble kanskje dermed mer enn bølge av lyd som slo over meg enn det hadde vært hvis hun hadde vært lenger fremme i lydbildet. Det hindret heller ikke hennes fremtoning som visuell frontfigur. Med sin stemme full av reverb – «more reverb, please» – og sin eiendommelige headbanging på den lille scenen ledet hun et band som slamret med gitarene, kastet på håret og svetta like mye som oss i salen.

Windhand @ Revolver

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden ’00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama.

Har fokus på undergrunnen i «heavy music» og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet.

I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal.

Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.