Scroll To Top

Posten har kommet!

SVK - "Avernus"

Plater 13. mai 2014
Artister: Sjangre: , , ,
Karakter

Følelsen av å bla gjennom platehyller i små, smilende butikker breddfulle av rock, jazz, indie, heavy metal, pønk, etc. er en befriende følelse. Gleden over å finne sin neste favorittskive og ta inn omslaget med blikket, lese skivas ‘liner notes’, høre knitringen fra rillene og ikke minst føle at man har funnet noe spesielt, er noe helt eget. Nesten like kostelig er det å få tilsendt pakker fra fjerne land, sendt meg av musikkelskere med små plateselskaper og stor lidenskap for musikk. Da var overraskelsen derfor stor når en av årets så langt fineste utgivelser ble funnet nesten i min egen bakgård.

I en tid har den lille Nøtterøyetiketten Doognad Records vært i sidesynet mitt med små utgivelser innen både ny (Caves of Steel og 1099) og eldre (Lemko Hall og Youth Pictures of Florence Henderson) postrock. Men, i den siste tiden har de fått stadig mer oppmerksomhet med bl.a. utgivelser av doomrockerne i australske Adrift For Days og britiske Sonance. Derfor er det med åpne ører jeg legger den andre langspilleren til SVK på spilleren og trykker ‘play’.

Jeg elsker de store låtene; episke og vidsynte. Jeg vil bli overmannet av musikken og bli tatt med på en reise. Når en låt våger å forlate lysløypa og ta strake veien ut i villnisset er det stor sjanse for at jeg blir begeistret. Postrock er en sjanger som for mange balanserer på en knivegg. Uten vokal og det faste rammeverket bestående av vers og refrenger, skal man ha noe ‘ekstra’ for å klare å skille seg ut i mengden – noe sjangeren også ofte får kritikk for å ikke ha. Men, når sant skal sies gjelder dette for de fleste sjangre. Se bare på hvor anonyme singer/songwriters kan bli i den hærskaren av unge, mollstemte menn som har strømmet over oss de siste årene. Jeg tror grunnen til at mange ikke gir postrocken den sjanse den faktisk fortjener, er at det tar tid. Og i vårt navlebeskuende trygge hjem er tid penger. Derfor velger man seg de lette løsningene, de kopierte refrengene og de brede smilene.

Akk; glem dem. Hvis du har tid bør du sette deg ned litt og sette på dette albumet. Da vil du få en reise gjennom et mytisk landskap som jeg ser for meg starter i de bratte fjellhengene på albumets omslag.

Når albumet starter føler jeg vi er i et karrig fjellområde med «Parched Rivers, Branches Bare». Det føles goldt og ensomt, men snart plukker en gitarlinje oss opp og vi farer avgårde over fjellkjeder og snøkledte topper. Majestetisk og svevende. Slikt kunne jeg fortsatt i det uendelige – dette er noe av gleden med postrockens epos. Men, hold meg litt i skinnet – dette er tross alt en reise du skal få gjøre på egenhånd. Få muligheten til å skape dine egne assosiasjoner. I stedet kan jeg si at man på Avernus‘ førstespor stifter bekjentskap med et band som ser ut til å trives like godt med episk postrock som i det eksperimentelle hjørnet av rockjungelen i selskap med bl.a. Psicomagia og King Crimson (uten nødvendigvis at bandet låner nevneverdig av sine medpassasjerer).

På de kortere reisene, «Abandoned Houses» og «Tarpeian Rock», gir ikke bandet seg selv tid til å finne frem til låtene. I stedet kaster de seg ut i det; først med et flytende øyeblikksbilde av en tematikk som kanskje ikke går noe sted, men står dog stille på en nydelig måte. Det neste sporet er mer av det samme – bandet trekker opp rockefoten og gir oss en kortspilt demonstrasjon på hvordan de kan heve stemmen hvis de skulle ønske det.

SVK er definitivt ikke en one-trick pony; der mange postrockband fremdeles holder seg til et standardsett med regler, ser dette norske bandet ut til å forstått at det ikke er poeng med altfor strenge rammer i et såpass fritt territorium som dette. Derfor er heller ikke Avernus kun postrock; i tillegg hører man både jazz, elektronika og progressiv rock i lydbildet deres. På begynnelsen av «An Altered Perspective» får jeg en sterk følelse av at dette like gjerne kunne vært stallkamerater med Nils Petter Molvær og kara på jazzetiketten ECM. Denne følelsen understøttes av det faktum at de har fått hyret inn Ståle Storløkken til albumet og han er nok en likesinnet med sine reiser inn i avantgarde, frirock og jazz elektronika.

Men, etter hvert som sporet finner veien frem i lydlandskapet endrer også låta karakter. I det trommene intimt buldrer ut av høyttalerne griper låta om lytteren og gitarene hekter seg på. Vi snurrer i stadig raskere og mer høylytte sirkler i det gitarene strekker seg mot himmelen. Med ett er vi i stormens øye – det blir stille en kort stund – før vi igjen danses ut i sirklene og bass og elektronikk lemper oss opp og frem. Helt til slutt slår gitarene over oss som tunge dønninger; utmattet legger vi oss ned og lar alt få hvile.

Plata avsluttes med to nydelige lange spor som om mulig definerer begge sider av SVK; «The Road To Avernus» bygges sakte opp med nydelige melodier, episk gåsehud og høyreiste gitarer. I nabosporet finner vi en reise ut i kosmos. «Into The Void» er en tidvis ambient og tidvis støyende reise ut i mørket; her finnes lite lys eller driv. Denne tosidigheten er noe av det som gjør SVK til et spennende bekjentskap. Slik går minuttene med Avernus og jeg er ikke i tvil: dette er et album som bør være med på de beste oppsummeringene når året skal listes opp.

God reise.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.