Scroll To Top

Blått blod og edderkopper!

Konserter 25. mai 2014
Artister: , Sjangre: ,

Blood Ceremony + Spiders
Blå, Oslo, 23.mai 2014
(Foto: Mats Johansen)

Maikvelden var nærmest kvelende varm i det jeg vandret over Akerselva og inn i fabrikkfølelsen som preger alle konserter på Blå. Men, med en kald pils i handa ble svette blikk glemt da forførende og mektig hardrock snart strømmet ut over scenekanten mot et entusiastisk og smilende publikum. Jeg trodde det skulle bli vanskelig å få fart på rockfoten i den klamme klubbvarmen, men det viste seg å ikke by på noen problemer for verken Spiders eller Blood Ceremony.

Å se Spiders i levende live føles som å se et hardrockband på den rette siden av ’77; følelsen av disco hadde enda ikke infisert rocken, riffene var frodige og smilene brede. Ann-Sofie Hoyles flagret inn på scenen i det bandet sparket i gang; med gyldne flaggermusvinger og eksplosivt driv dro hun umiddelbart inn publikum fra Blå’s uteservering ved elvebredden. Hun sang som om hun var født ut av familietreet til selveste Rachel Nagy fra The Detroit Cobras, men ulikt den dama var hun strålende intens på scenen og ledet bandet i en flirende dans med sitt publikum.

Følelsen jeg får av å se Spiders er den samme som jeg får når jeg ser band som The Soundtrack Of Our Lives, Graveyard og bob hund. Man får, i mye større grad enn med norske band, en følelse at svenskene ser på imaget som en del av bandets output. I begynnelsen av konserten kan slike grep føles koreografert, men Spiders falt ned på den rette siden etter få minutter. Det kunne gått galt, som med The Hives‘ arroganse eller Kents pompøsitet, men ekteparet Hoyles er noe for seg selv. John Hoyles briljerte på gitar og etter få minutter hadde han kastet jakka og skinte like sterkt slik han gjorde i andre orkestre som Troubled Horse og Witchcraft. Både han og Ann-Sofi flørtet med publikum og sto titt og ofte helt ute på scenekanten og dro publikum med seg inn i leken.

Men stjerner trenger også en himmel å skinne på og da er bassisten Matteo Gambacorta og trommespillet til Richard Harryson godt følge; særlig Harryson var tidvis godt synlig i lydbildet. Spiders leverete ikke fremtiden – i stedet var de et bilde på alt som er flott med hardrock. Jeg la merke til at jeg rett og slett storkoste meg og ble lett smittet av bandets spilleglede og særlig var Ann-Sofis dans, tamburiner, munnspill og tamburiner et syn for guder. I det de gikk av scenen trodde jeg Blood Ceremony faktisk skulle jobbe for å tangere det svenske bandet – de hadde rett og slett levert en strålende konsert!

Etter et raskt scenebytte var Blood Ceremony på scenen og den svenske glitterrocken ble erstattet av kanadisk okkultrock. Jeg ble forført nok en gang av en vakker frontkvinne – denne gangen stemmen, tangentene, blikket og ikke minst tverrfløyta(!) til Alia O’Brien – og det eklektiske bandet. Der svenskene var samtstemt i sitt syttitall, føltes synet av det kanadiske bandet mer spredt i inspirasjon: O’Brien var syttitallets doom, bassist Lucas Gadke var barbeint og kledd i skinnjakke(!) i den klamme heten, gitarist Sean Kennedy lånte stonerrockens dressing, mens trommeslager Michael Carillo kunne spilt for hvilket hardcoreorkester som helst.

Ikke at det var viktig; i løpet av bandets første låt «Witchwood» hadde de fanget oss alle og gikk i gang med et sett tuftet på sin okkulte og forføreriske hardrock – denne gangen mest illustrert av låtene fra deres tredje langspiller The Eldritch Dark. O’Brien var et naturlig fokus på scenen og briljerte både med tangenter, fløyte og sang. Bak og rundt henne støttet bandet opp med bunnsoolid hardrock som rullet over publikum i salen.

Jeg har vært disippel av dette bandet en god stund, men har gått glipp av muligheten til å se dem på scenen frem til denne kvelden. Jeg må innrømme at jeg var usikker på om O’Briens bruk av tangenter og fløyte ville se komisk ut og låse henne til keyboardet, men nærmest umiddelbart føltes det hele naturlig og hennes instrumentering var nydelig – jeg kan ikke huske å ha sett noen spille like bra rockfløyte som Jethro Tulls Ian Anderson. Det gjør selvsagt heller ingenting at Kennedys gitar forsterket hennes melodier, at Carillos trommer buldret trygt i bakgrunnen og ikke minst at Gadkes bass ble enda mer synlig og dreven enn den er på platene.

Jeg smøg meg ut av journalistrollen utover i konserten, det ble vanskeligere å ikke la seg helt overmanne av rockfotens dans når de blåste av låter som «Goodbye Gemini». Når de deretter avsluttet settet med mektige «The Magician» vandret rockpennen av arket og friteksten overtok. En av linjene som gjenstår er følelsen av at bandets top gear ikke føltes panisk og kakofonisk slik det gjør når de fleste band eksploderer på scenen, men snarere dypt, mektig og lidenskapelig. Lyden av Blood Ceremony flommet over meg og feide meg avgårde inn i et ekstrasett som besto av en nær magisk versjon av «Master Of Confusion». I det de avsluttet med «Daughter Of The Sun» strømmet dansende rockere frem foran scenen og dette ble den perfekte avslutning for kveldens heksefest.

Da var det bare rett, men vått, at hjemturen ble dynket i stormregn, flerrende lyn og fjern torden. Nydelig.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.