Scroll To Top

Doom extraordinaire!

Samothrace - "Reverence To Stone"

Plater 27. mai 2014
Artister: Sjangre:
Karakter

Jeg elsker lyden av hardrock og heavy metal og har gjort det siden slutten av åttitallet. Opp gjennom årene har ‘heavy music’ blitt en viktig del av livet mitt uansett om det er Slayers thrash metal, lyden av Mastodons sørstatsliv eller tvillinggitarene til Judas Priest. Men, de siste årene er det en sjanger som har havnet nærmest mine hjerterøtter.

Vel, sjanger er vel strengt tatt en overdrivelse. I kjølvannet av band som Neurosis, Earth og Sleep har det blomstret frem en jungel av svarte roser og jævelnydelig rockjungel. Da spiller det liten rolle om det kalles seig sludge, svartmalt doom, dype droner eller stoner rock. Det bandene som har funnet seg til rette i denne underskogen har til felles er en lidenskap for tung musikk og en solid tro på det de driver med.

Samothrace er ikke nyfødte rekrutter i denne sjangeren heller. Det er allerede flere år siden de utga sitt debutalbum Life’s Trade. Det doble albumet ble raskt en kritikerrost favoritt, men så ble det fort stille fra dette amerikanske bandet. De holdt seg for seg selv og knapt nok turnerte før medlemmer både gikk og kom. De valgte sågar å flytte fra byen Lawrence i sitt hjemlige Kansas til forblåste Seattle.

Der fikk de dog tilbake rockfoten etter å ha deltatt i sideprosjekter som Bell Witch og spilt support for Mournful Congregation. Der hentet de nemlig frem dette overraskende kortspilte albumet – med tanke på at det er flere år siden sist de ga lyd fra seg.

Åpningssporet «When We Emerged» spiller seg forsiktig ut av høyttalerne med mørke gitarliljer i hendene. Små feedbackgnister i bakgrunnen er deilig illevarslende og før du vet ordet av det blåser trommer og bass av seg et tungt og brølende driv. Det er en kunst å spille god doom metal – man må mestre å mikse mørke avgrunner med søtladne epos.

«When We Emerged» pensler frem et landskap både av snøstormer og flammehav; bandet spenner opp både fryktinngytende tomrom og rullende melodier. Dette lydlandskapet er i konstant endring; reisen føles både endeløs og altfor kort på en og samme tid.

Hele bandet drar lasset på dette albumet. Når jeg så dette bandet på årets Roadburnfestival ble jeg lamslått av den diskré, men likefullt apokalyptiske spillestilen til trommeslager Joe Axler. Tidvis så man bare hvitøyet i det han slo oss tilbake til steinalderen. Dette drønnet står i godt samspill med bassist Desmond Dyers som føles som den hellige ånd i Samothrace; allestedsnærværende. I front av denne møkkete maskinen finner man gitarer som leiker seg både med og mot låtenes fokus. Gitarene til Bryan Spinks og Renata Castagna mestrer like greit å mangedoble bandets riff og torden som de gjør å leike med låtene og dra frem lekre soloer og søvnige spill for eposets del.

På toppen av den monumentale lyden av Samothrace har Spinks lagt sin stemme; meislet rett ut av krønikene til forgjengere som Khanate og Wolves In The Throne Room. Dette er så svart som man egentlig kan få det, men albumets to spor er likevel ikke like svartmalende som man kanskje skulle vente seg. «A Horse Of Our Own» handler mye om å tro på seg selv, «But we’re all / On a horse / Of our own». Førstesporet føles å handle om å ikke gi seg – hvis man feiler, skal man prøve igjen. I disse forsøkene – disse dagene – ligger mye av gleden ved selve livet: «When we emerged too / Live to life to love again».

«A Horse Of Our Own» går rett i strupen på lytteren; den gir ingen varsler som platas førstespor gjorde. I stedet blåser Castagna og Spinks liv i låta med drømmende blueslinjer mens Dyer og Axler er deres fundament. På låtas reise vandrer man fra sleggeknusende knockouts til transcendentale drømmeland, men en konstant er alltid til stede: bandets evne til å få musikken til å føles kjær og nær.

Dette er et album først og fremst for deg som liker lyden av Neurosis, Khanate, Yob og Pallbearer. Men, jeg tror like gjerne det kan friste de av dere som gjerne låner ett øre til ‘heavy music’ som Earth, Wovenhand og Kyuss.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.