Scroll To Top

Gravstøtter på Heksefjellet!

Konserter 29. mai 2014
Artister: , Sjangre:

Witch Mountain + Tombstones
Pokalen Pub, Oslo, 27.mai 2014

I det jeg kom inn på Pokalen Pub ble jeg raskt usikker på hvordan denne kvelden skulle forløpe – det var knapt ti mennesker i salen bare et kvarter før Tombstones skulle gå på scenen. Tidvis er det nemlig vanskelig å få folk ut på byen en tirsdag kveld. Særlig gjelder vel dette på sommervarme mai kvelder hvor mange heller vil nyte den siste kveldssola over en lunken grill og med en kald pils i handa. Men, da risikerer man også å gå glipp av fete konserter som den som slo ut fra scenekanten på Vulkan denne kvelden.

Jeg fryktet man skulle vente i det lengste for å se om det skulle komme flere folk før konserten gikk i gang, men rett før 23:00 gikk Tombstones på scenen og jeg kan bare innrømme at jeg ble voldsomt imponert. Jeg er litt overrasket over at det var så lite folk på Pokalen denne kvelden; Tombstones blir tross alt definert som ett av de beste bandene i norsk doom. I tillegg har de delt scene med bl.a. Corrosion of Conformity, Ufomammut, St. Vitus og Church Of Misery.

witch1Men, det spilte liten rolle for Tombstones som slo i gang med ett sett tuftet på de beste råkildene innen doom. I løpet av den intense og bånntunge konserten følte jeg ånden av de amerikanske legendene i Yob såvel som det skitne brølet til Acid King og noe «sludge» fra sørstatene. Men der andre band ville latt sine inspirasjoner ta overhånd i lydbildet, klarte Tombstones å beholde sin egenart oppe i det hele. Jeg kjente knapt ei låt fra det norske bandet, men ble hektet på det blytunge drivet deres ganske raskt og før jeg visste ordet av det hadde jeg lagt notisblokka på hylla og i stedet kastet meg med i dansen. Jørn Inge Woldmo la opp et solid bakteppe med trommene for asfaltgitarene til Bjørn-Viggo Godtland og bassbrølet til Ole Christian Helstad. De to frontfigurene spleisa på vokaljobben med hese brøl og råstemmer som like gjerne minnet om Motorpsychos tidlige nittitall og Weedeaters sumprock. Definitivt et band å være stolt av her på berget!

Bandet var tydelig takknemlig for at noen møtte opp seint på denne varme maikvelden og de fikk lønn for strevet med applaus og jubel fra det fåtallige, men lidenskapelige publikummet. I det de var i ferd med avslutte konserten vandret Witch Mountain inn bakerst i lokalet. De var endelig fremme etter lynnedslag i flyet på vei fra statene som hadde medført at de skal gå rett på scenen etter å ha vært 27 timer på reisefot og etter en liten pause på bakrommet kom de ut for å rigge opp til konsert.

Man skulle tro at en flyreise på over et døgn hadde gjort bandet både seige og trøtte, men de var i godt humør og vokalist Uta Plotkin sjarmerte oss i senk med ydmyk humor og lune kommentarer til bandkompisene sine. Men, snart var de klar for å gjøre det de tross alt hadde kommet hit for og kjørte i gang med sitt timeslange sett med doom metal.

Etter å ha åpnet settet med godlyd fra deres hittil nyeste album, Cauldron Of The Wild, fortalte Uta oss at de dagen før avreise fra Portland hadde ferdigstilt sitt nye album som blir utgitt til høsten. Deretter fikk vi høre ett par av disse låtene, og hvis disse er representantive for låtene på albumet sitter Witch Mountain på en gullgruve som raskt kan vise seg å bli ett av årets beste album. Låtene hadde et sterkt episk drag over seg. De tok seg god tid og alle i bandet ga sitt for å få låtene til å skinne slik de burde. Rob Wrong hadde noe småtrøbbel med gitaren sin, men tenkte ikke så mye på det. I stedet dro han låtene ‘up’n’beyond’ på toppen av den flirende bassen til Charles Thomas og det solide drivet til Nathan Carson.

Dog er det Uta Plotkin som var i fokus store deler av settet og da på grunn av at hun har en av de beste stemmene i ny heavy metal. I løpet av sekunder raste hun fra demoniske brøl til himmelsk englesang og tok alle til stede med storm. I samme linje vekslet hun fra mystisk doom til altutslettende heavy metal og gjør Witch Mountain komplett. I løpet av det timeslange settet makter de å sette meg i lykkerus, gi meg gåsehud og gjøre meg sjeleglad over å ha sett dette bandet som låter undergangstungt, mytisk og sårt på en og samme tid. Gjør deg selv en tjeneste – se dette bandet!

 

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.