Scroll To Top

Hjelp, vi er i alvorsbransjen

Kent - «Tigerdrottningen»

Plater 6. juni 2014
Artister: Sjangre: ,
Karakter

Kent hverken overrasker, skuffer eller imponerer denne gangen heller. Men gamle nevrotiske fans vil nok trykke også denne platen til sitt bryst.

Jobben i Panorama.no er frivillig og ubetalt, jeg trenger ikke høre på Kent av profesjonelle årsaker. Egentlig hadde jeg vel gitt dem opp som en ungdomssynd, et prosjekt for tjueåra der alt blir filtrert gjennom et filmfilter som trenger et passende pompøst soundtrack. Min interesse for Kents musikk har da også gått i bølgedaler, fra å være noe i nærheten av mitt favorittband i årene 1997-2005 til et heller kjølig forhold fram til 2012 og den helt greie utgivelsen Jag är inte rädd för mörket.

Etter det har jeg tatt opp igjen gamle favoritter som Isola, Hagnesta Hill, Vapen & Ammunition og ikke minst deres magnus opus Du & Jag Döden – det meste har vært gjenhør jeg har hatt stor glede av. To år etter forrige plate tar jeg meg nok en gang i å plukke opp en ny Kent-utgivelse med en blanding av forventing og solid skepsis. Hva får vi denne gangen, bare nok en plate i en allerede lang diskografi, eller noe grensesprengende nytt?

Svaret ligger selvfølgelig ikke det siste alternativet, dette er trygg og god Kent-musikk slik vi kjenner den. Jocke Bergs resignerte betraktninger er ikke alltid så lett å skjønne seg på, bortsett fra at det definitivt ikke dreier seg om euforiske framstillinger om familieliv og sosialdemokrati denne gangen heller. Som så mange andre alvorstunge band egner da heller ikke tekstene seg alltid som rene dikt, de er – tross alt – sangtekster. I sin essens er sangene her ganske enkle, «avslørt» av gitarbesifringen som følger tekstene bandet forbilledlig nok har lagt ut på hjemmesiden. Selv fomlegitarister som undertegnede ville hatt få problemer med å lire av seg brorparten av disse låtene på kassegitar – om jeg nå av en eller annen grunn skulle bestemme meg for det.

Men Kents musikk lever selvfølgelig ikke på kassegitarnivå. Som vanlig er det en heftig og sikkert dyr produksjon som ligger til grunn for resultatet. Bombastiske trommer, effekter, koringer. Detaljer. Kent låter like dyrt og perfeksjonistisk som de alltid har gjort, som en børstet cabincruiser med skakkjørte skjebner ombord med kurs mot land – men med vimpelen til topps. Bergs vokal er like klagende og humørløs som alltid, vanskeligere og vanskeligere å ta på alvor, men samtidig også mystisk nok også innsmigrende og behagelig å lytte til.

Platen åpner med Mirage og Var är vi nu, to sanger som viser Kent på sitt mest polerte og monotone. Ikke direkte dårlige, men heller ikke noe som biter seg fast. Først på bombastiske Skogarna er det som om de våkner til liv, en fengende låt som vitner om at det fortsatt bor noe vitalt i den middelaldrende kameratgjengen fra Eskilstuna. Fra da av balanserer bandet på en knivsegg mellom å makte å engasjere og å frembringe ekkoer av gamle bravader.

Blant de sangene jeg føler tar Kent et stykke videre er i særdeleshet verdt å nevne La Belle Epoque. Her tar Berg Kents tristesse og svartsyn til nye bølgedaler, men sangen med sin glassklare lyrikk tydeliggjør også Kents prosjekt som hele Skandinavias resignerte dårlige samvittighet. Musikalsk er den også noe av det sterkere de har gjort de siste årene. Kent er stadig best når de våger å ta den helt ut, enten i lavmælt lidelse eller i hamrende sinne.

«Långa nätter korta dagar / När synapser släcks som ljus / Bara upprepning kan döda oss / Som tunna trådar sträcks vi ut». Kent er et av disse bandene som aldri slutter å rulle, som på mystisk måte alltid kommer tilbake med noe nytt i gammel drakt. Et band som jeg må si jeg både elsker og hater på en og samme tid. På den ene siden sutrende og deprimerende, på den annen side en velkommen kjenning i kjent stil. Unødvendige og utdaterte, men ikke helt ferdige riktig ennå.

Om skribenten

Øyvind Svaleng

Bibliotekkonsulent, bosatt i Drammen. Twitter: @swazi98chafin Last.fm: last.fm/user/Swazi Rateyourmusic: rateyourmusic.com/~swazi98chafin