Scroll To Top

Steinkjerfestivalen 2014

Konserter 3. juli 2014

Jeg har bodd på Steinkjer en kort periode, og det jeg husker best fra oppholdet var to bokstaver. D og R. På skiltet til «IT-byen Steinkjer» Jeg veit ikke om det er det festivalgeneral Svein Bjørge har prøvd å endre på, men denne helga lyktes han i alle fall til de grader. drIT-byen Steinkjer var i alle fall et blott minne allerede før første konsert denne helga. I ly for solskinnet sto vi der, jeg og fotografen og venta på Kari Rueslåtten i Klubbens dunkle belysning. Jeg hadde en viss formening om hva jeg kunne forvente av stemmeprakt, men hadde på det tidspunktet ikke hørt et kløyva ord fra den kanten siden hun var med på utgivelsen Nordavind av Storm. Det kunne med andre ord tippe begge veier dette. Det tippa rett vei. 

Rueslåtten er jo ikke akkurat noe metalmusiker lengre, men det er helt greit for meg, den stemmen der kan jeg høre på når som helst. Mulig jeg får på pukkelen her nå, men jeg synes damer på «krydrevokal» i metalband stort sett bare blir kleint. Jeg foretrekker henne heller i det formatet hun stilte opp med, en på tangenter og en på gitar. Nydelig musikk, smakfullt lyssatt. Om bare alle lyd og lysoperatører kunne vært like flinke.

Kari Rueslåtten, Steinkjerfestivalen 2014, Foto: Inger-Anne Sundbø

Kari Rueslåtten, Steinkjerfestivalen 2014, Foto: Inger-Anne Sundbø

Violet Road var en av konsertene jeg så fram til på grunn av at jeg har lest utallige lovprisninger i avisene de siste månedene, kanskje opptil et år (om jeg ikke husker feil), med Åge Aleksandersen sjøl i spissen for hypinga av nordlenningene. Når man stiller til konsert med et band som har blitt rost så opp i skyene som det Violet Road har, så er fallgruvene desto dypere. Alt jeg har å si er «eh». 

CC Cowboys derimot gleda jeg meg bare til for et gjenhør med gamle helter. Jeg har vært svoren tilhenger i årevis og alltid fundert hvorfor de ikke har hatt samma statusen som «de fire store». Litt av svaret til det skulle jeg få i kveld, uten at jeg visste det da. Å se CC Cowboys live denne kvelden fikk meg til å fundere litt fram og tilbake over tidligere konserter, som jeg oppdaga denne kvelden har vært litt stivbeint. Det har liksom vært plankekjøring og så ferdig. Det var det ikke denne kvelden, og det var utrolig moro å se Grønneberg og kompani i full utfoldelse på scenen med publikumsfrieri og gitarsoloer i fri flyt. Kanskje var dette litt av grunnen til nevte «statusproblemer» at det har gått litt på autopilot, en annen ting jeg oppdaga, «fiffen» var sterkt representert på denne konserten. Er CC Cowboys blitt et band for fiffen? Håper ikke det!

Med det i bakhuet gikk vi og tok en pils, stilte kameraet inn på dunkel belysning i Klubben og venta på OnklP og De Fjerne Slektningene. Og selv om jeg er lite interessert i OnklP og hans eskapader var det bemerkelsesverdig befriende med et band med gitarer, trommer og det som hører med, i stedet for de sedvanlige ompadunk-datarytmene rap-folk vanligvis omgir seg med. Så tror jeg jaggu Onkl var litt misfornøyd med at det var trapp ned fra scenen, fordi har sto å pekte ned på den til stadighet. YoYo Wazzup Dawg! Eller som OnklP kanskje ville sagt det, JoJo Hvasjera Bikkje!?!

OnklP, Steinkjerfestivalen, 2014, Foto: Inger-Anne Sundbø

OnklP, Steinkjerfestivalen, 2014 Foto: Inger-Anne Sundbø

En av konsertene jeg gleda meg mest til denne første kvelden på Steinkjerfestivalen var uten tvil Oslo Ess, en konsert, takket være skjebens lune temperament, blei flytta til NTE-teltet i motsetning til fjorårets konsert på samme festival, som var på storscenen. Noe av grunnen til det kommer jeg tilbake til i en annen artikkel. NTE-teltet er, for de uinvidde, Steinkjerfestvalens nest største scene, og der var det mildt sagt sosialt! Det er sikkert skrevet på hundrevis av anmeldelser som omhandler hvor bra Oslo Ess er live, og denne konserten var ikke noe annerledes. Men merkelig nok, det er den eneste konserten der jeg blei sugd inn mot midten av scenen helt forrest, uten å gjøre noe for det… Helt greit det altså.

Lørdagen starta ganske fint med ei flaske cola og sørstatsrocken til The South, som for anledningen hadde med seg Ida Jenshus. Ikke at jeg oppdaga det før fotograf Inger-Anne påpekte at det muligens var noe kjent med hun tøtta ytterst på scenenkanten. Det var jo en hyggelig prikk over i’en på en absolutt godkjent konsert, før turen gikk for å se på impro-teater på gresset og cola blei bytta ut med øl. Perfekt start på en fin dag. Kaja Gunnufsen hadde etter hvert blitt varm i trøya på Klubben, så vi rusla dit en tur for å høre hva hun hadde å bidra med. Det første jeg tenkte når jeg kom inn i lokalet var at «det er kanskje ikke helt legitimt å ta med øl på en konsert til noen som ikke har lov til å drikke øl». Jeg var på det tidspunktet 100% sikker på at den stemmen tilhørte noen som atskillig yngre enn det som var tilfellet, om det er positivt eller negativt, veit jeg strengt tatt ikke. Det viste jo seg det at hun hadde jo lov til å drikke øl i det hun passerte meg med en i hånda seinere på kvelden, med en øl. Siste konsert i maraton-starten på denne lørdagen var Maria Mena, en konsert som fotografen og jeg ikke orka se hele av, men etter sigende et av høydepunktene fotomessig. Det var litt som en av mine følgesvenner så fint sa det; «mer gnål i monitor!»

Etter en lengre pust i bakken på en benk blant matos og måker kom et av høydepunktene på festivalen for fotograf Inger-Anne, nemlig Skambankt. Jeg personlig, har aldri hatt noe forhold til Skambankt, annet enn at det er bandet til «han duden som spiller/spilte i Kaizers». Jeg lover herved at jeg skal ALDRI omtale Skambankt i de ordelagene igjen. Helvete! (jeg veit det er et stygt ord, men Skambankt fikk meg til å si det) for et band! Det var uten tvil et av mine høydepunkter på Steinkjerfestivalen dette året, selv om jeg aller helst ville sett de i en klam, mørk klubb med en haug lysskye karakterer, bare fordi det virker rett i den settingen.

Skambankt, Steinkjerfestivalen 2014, Foto: Inger-Anne Sundbø

Skambankt, Steinkjerfestivalen 2014, Foto: Inger-Anne Sundbø

Highasakite. Man kan jo bare spekulere i hvor, når og i hvilken tilstand det navnet blei funnet på. Uansett, så var det neste konsert ut, ikke helt min greie, litt sånn fallgruver og Violet Road egentlig, det var med andre ord ikke noe værende sted for oss og Johndoe frista mer enn noen sinne. Johndoe har begynt å synge på trøndersk siden sist de var på radaren. Sedate har de blitt også, noe som kom tydelig fram da de dro Rastløs rock’n’roll ut av ermet denne kvelden. Blei litt mer uptempo da gitt! Eller uptempo og uptempo fru blom, man knekker ikke beina av å danse på en Johndoe-konsert.

Kveldens og festivalens siste konsert for min og fotograf Inger-Annes del blei Timbuktu & Damn, en fyr jeg alltid har syntes har vært bare mas. I media, på plate og på TV, mas. Men denne kvelden tok jeg feil gitt! Den ikke alt for vertikalt velsigna svensken hadde publikum i sin hule hånd fra det sekundet han viste seg på scenen, og sikkert helt til siste tone. Vi dro nemlig midtveis, men ikke før jeg brøyt ut i noen (krampeaktige) dansetrinn. Jeg er fremdeles litt sjokka over det. Selv om hun dama i den brasilianske fotballtrøya ga meg tommel opp, så er jeg ikke helt sikker på at det så bra ut. Men det skal han ha han der Timbuktu. Han fikk meg til å danse, og det er jævlig godt gjort. Kudos.

Så konklusjonen etter å ha blitt restituert etter Steinkjerfestivalen 2014 er, om det blir halvparten så bra neste år, så er jeg fremdeles veldig godt fornøyd. Gleder meg!

Om skribenten

Fridtjof Johansen

1981-modell med sans for gamle ting, kjører tidvis rundt i en original '68 Amazon. Fryktelig dårlig på å skrive om meg sjøl, men det er jeg vel ikke aleine om. Liker alt fra Robbie Williams og Khold til Per Bergersen og Katie Melua. Spiller i Johansen med BeklagerForlaget og håper å få ut EP nr 2 i løpet av vinteren, jeg må bare skrive den ferdig først...