Scroll To Top

En aften i popsymfonien

Kishi Bashi - «Lighght»

Plater 20. juli 2014
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Etter en litt oppskrytt debut er amerikansk-japanske Kishi Bashi tilbake. Også denne gangen får han anmeldere over hele verden til å bøye seg i støvet, skjønt denne gangen er skamrosen virkelig helt fortjent.

Jeg tror det var Paul McCartney som sa noe i retning av at man i fremtiden ville lytte til popmusikk slik man lytter til klassisk musikk. Det er noen år siden, og allerede nå ser vi konturene av at spådommen blir til virkelighet.  Sjefen for Oslo Konserthus er for eksempel nå en gammel rocker, Norwegian Wood- disponent Jørgen Roll. På repertoaret hans er det naturlig og populært med både The Beatles og Pink Floyd-show, fremført av andre enn opphavsmennene, men med autentiske og klassiske instrumenter – grep vi kjenner godt fra den klassiske musikksfæren.

Jeg spår herved at om tretti år vil ikke Kishi Bashis andre utgivelse være en glemt obskuritet. Kanskje den endog – for all del, på godt og vondt – vil fremføres som et verk i Oslo konserthus med tiden? Jeg tilhører imidlertid dem som til dels avskrev debuten fra 2012 som et utslag av hype. Vel låt det spennende, vel var det enkeltspor som fenget, men jeg fant meg aldri helt til rette i det pussige låtlandskapet til denne særegne artisten. Det var som om formen var fullbyrdet, men innholdet ennå ikke var helt ferdig utviklet.

På oppfølgeren er det som om han endelig har fått naglet sammen romskipet riktig. De elastiske låtene spretter ut som nyttårraketter med en energi og presisjon jeg føler manglet en smule på 151a. Samtidig som han har beholdt den romfartsaktige kraften i låtene har han også samtidig oppnådd kontakt med moder jord, og følgelig senket skuldrene en smule. Det er nå mulig for en stakkars lett konservativ musikkanmelder å kjenne igjen sangene som reelle låter, og ikke bare ukonvensjonelle musikalske detonasjoner og sprelske produksjonspåfunn.

Platen fyker av gårde fra start med noen Speedy Gonzales-raske låter preget av luft og vilt tempo og med hans karakteristiske fiolinriff som krydder snarere enn styrende element.  Senere får vi stifte bekjentskap med en av årets foreløpige pophøydepunkter, Carry on Phenomenon, en av disse perfekte godlåtene du må være fullstendig hemmet av alvorlig svartsyn for ikke å like. Fra den perlen og ut veksler platen smakfullt mellom stillferdige partier og mer sporty pop, før det hele kuliminerer i In Fantasia en sju minutter lang vakker hymne som perfekt balanserer alle påfunn som hittil har vederfart lytteren.

Helheten i denne platen er uovertruffen, det er en popsymfoni uten et eneste dødpunkt, perfekt komponert, elskverdig, energisk og nyskapende.  Jeg tør våge å si det: dette er og blir en klassiker.

Om skribenten

Øyvind Svaleng

Bibliotekkonsulent, bosatt i Drammen. Twitter: @swazi98chafin Last.fm: last.fm/user/Swazi Rateyourmusic: rateyourmusic.com/~swazi98chafin