Scroll To Top

Tilbakelent Chrissie Hynde

Chrissie Hynde - "Stockholm"

Plater 28. juli 2014
Artister: Sjangre:
Karakter

The Pretenders’ frontkvinne Chrissie Hynde utgir soloalbum. Det burde hun ikke gjort.

Jeg så The Pretenders første gang i Chateau Neuf svært tidlig på 80-tallet. De hadde den gang kun utgitt én plate, og de gnistret av energi i punkens kjølvann. En fantastisk konsert som bar bud om at noe riktig stort var på gang.

Etter ni plater med skiftende besetninger på The Pretenders utgir en av rockens førstedamer et soloalbum. The Pretenders’ album har etter min mening hatt en konstant nedadgående trend siden det selvtitulerte førstealbumet som kom ut i 1979. Det har riktignok dryppet noen gode låter fra de fleste albumene hun har gitt ut, så ettermælet hennes vil for alltid bestå.

Den amerikanske damen (ja, hun var 29 år allerede på begynnelsen av 80-tallet) knyttet den gang  til seg et knippe energiske engelske musikere og ga ut en fantastisk plate som tok både kritikere og publikum med storm. Med føttene godt plantet i 60-tallsrocken og med frisk inspirasjon fra Londons punkmiljø låt det tett og befriende.

Noen tiår senere gir hun altså ut et soloalbum.  Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor. Hun er The Pretenders. Bandet som har hatt et titalls bandmedlemmer siden 80-tallet der Chrissie har vært den eneste pilaren.  På en måte har hun utgitt soloalbumer med varierende besetning siden de originale bandmedlemmene begynte å falle fra på begynnelsen av 80-tallet.

Men OK, muligens er hun lei av å bytte bandmedlemmer i The Pretenders…

Albumet bærer tittelen Stockholm, og det har sin bakgrunn i samarbeidet med svenskene Björn Yttling (Peter Björn & John’s) og Joakim Åhlund (Caesars, Teddybears, Smile og Les Big Byrd). Sett bort fra Chrissies gule og blå ansiktsmaling på coveret, er det ingen andre referanser til Sveriges hovedstad.

Chrissies stemme vil for alltid være forbundet med The Pretenders. Den har vært den samme siden debuten.  Men hva skal man si om Stockholm? Jeg bruker overskriften «Tilbakelent Chrissie Hynde» først og fremst fordi dette er et ganske kjedelig album. Det har ikke det energiske drivet som The Pretenders hadde i sine beste øyeblikk. Faktisk er det ikke i nærheten engang. Her er låter overlesset med instrumenter, helt uten den punchen og energien som kjennetegnet The Pretenders på sitt beste. Det låter rett og slett ganske så kjedelig. Lydbildet domineres av kubjeller (Dark Sunglasses), overlessede gitarharmonier (Down The Wrong Way) og direkte pinlige fremføringer med overlessede instrumenter (You Or No One). Her er ingen Precious, Back On The Chain Gang, Tattooed Love Boys eller Middle of The Road. Sanger som virkelig satte The Pretenders på rocke-kartet. Det er kun et kjedelig knippe låter som spikrer Chrissies skjebne som en av mange detroniserte rockedronninger. Dessverre.

At tennissinnataggen John McEnroe spiller gitar på A Plan Too Far blir nærmest en kuriositet.

Om skribenten

Tom Young