Scroll To Top

Trøbbel og triumf i sexoteket

La Roux - «Trouble In Paradise»

Plater 29. juli 2014
Artister: , Sjangre: ,
Karakter

La Roux viser seg fram som en seig og kompromissløs rødstrupemor med et ekte hjerte for sangene sine. Dessverre ødelegger hun litt ved å sparke dem ut av redet sammen med en gjøkunge eller to.

Det har gått fem år, men debutplaten fra 2009 var uansett bunnsolid synthpop med varighet til 2014 og vel så det. Vi har ventet lenge, men vi har ikke ventet helt forgjeves, oppfølgeren som foreligger nå er nesten like bra. Uoverensstemmelser har imidlertid ført til at La Roux nå kun består av artisten Elly Jackson, mens produsentpartner Ben Langmaid er skjøvet ut i kulden. Skjønt det har ikke endret mye på formelen, dansbar og catchy synthpop med åttitallsglasur står stadig på programmet.

Jackson gir fansen en bortimot perfekt a-side med skinnende musikk egnet for både dansefot og spisse ører. Uptight Downtown, Kiss and Not Tell, Cruel Sexuality, Paradise Is You og Sexotheque – alle fem potensielle popsingler som enhver artist med melodier som yrke ville gnagd av seg armen for å få til. Med sine nesten litt maskinelle rytmevalg og tilhørende rødblussende tekster – som mer enn hinter både om eksistensiell og seksuell angst – glir lydbildet og låtene raskt på plass i hjernebarken.

Mens a-siden byr seg fram som en tiur i brunst, så tar det lengre tid å få fot for de fire siste låtene. På den sju minutter lange Silent Partner kjører plata seg inn i et lite blindspor. Låta er bra nok, en eggende rytme skaper framdrift, og et nøkternt men slagkraftig refreng skjærer mot monotonien. Men den har ikke energi til en reise som varer i sju minutter, og det hele faller fra hverandre mot slutten. Den framstår som en typisk 12”-remix forbeholdt diskotek-dj’s og skrullete vinylsamlere, og den kunne med fordel ha vært skjært ned til en fireminutterslåt.

Men også andre halvdel har sine øyeblikk, utvidet lytting blottlegger et henrivende spor i andresingelen Let Me Down Gently. Avsluttende The Feeling er dessverre platens klart svakeste element, ullent underprodusert som den er, og den avslutter dessverre en ellers god plate på en direkte skuffende måte.

Dette er hakket mindre heseblesende enn 2009-debuten, litt strammere og på noen områder enda bedre, men også med noen skjønnhetsflekker man vanskelig kan overse. Kan La Roux endelig male sitt popmesterverk  på tredje forsøk? Når vi får svaret på det er ikke godt å si, men vi venter gjerne til alt sammen er helt, helt ferdig.

Om skribenten

Øyvind Svaleng

Bibliotekkonsulent, bosatt i Drammen. Twitter: @swazi98chafin Last.fm: last.fm/user/Swazi Rateyourmusic: rateyourmusic.com/~swazi98chafin