Scroll To Top

Ulv!

Konserter 5. september 2014

For et drøyt tiår siden hadde kanskje en festival som Oslo Psych Fest ikke vært mulig – miljøet var for lite og «mannen i gata» for naiv. Da er det ekstra hyggelig å være vitne til at norske band nå kan stå øverst på plakaten og stråle på den måten Ulver og Kåre & The Cavemen gjør.

Denne første kvelden fikk jeg et innsyn i to aspekter ved den psykedeliske rocken som står fjernt fra hverandre og viser hvor bredt denne sjangeren egentlig favner. Dog er både Spindrift og Quilt helt ukjente navn for meg – dette var amerikanske navn fra en undergrunn jeg ikke kjenner mye til. Det gjorde dog ikke mye – Spindrift satte raskt rockefoten i gang med sitt feststemte sett.

spinDe gikk på scenen i kledd stetsonhatter og med en scenografi som hadde lånt like mye fra legendariske Grand Ole Opry som den nå nedlagte rockklubben CBGB’s. Det smått geniale bakteppet på Vulkan Arena ga konserten en psykedelisk kubisme og mikset bandets psych country med et urbant og moderne preg.

Noen av låtene til bandet ble preget av å være soundtracks uten særlig særpreg, men titt og ofte tittet det geniale i bandet frem og ga oss et innblikk i hvordan sekstitallets riffrock kunne blitt filtrert gjennom blikket til Ennio Morricone. Andre steder ga de meg sterke, røde tråder til lyden av band som The Ventures og The Shadows.

De hadde sterke scenegrep; den langhårede bassisten som kastet på en maracas i et stille parti, trommeslageren som klappet rytmisk før han slamret løs på det lille trommesettet og de flotte gitarpartiene. Det var ikke mye vokal – som man kan forvente fra et band av denne typen – men der det ble løsnet på stemmebåndene ble det både ult som en coyote i en lap steel gitar(!) og levert mørkstemt sang.

Dette så vi blant annet i den velkjente «Ghost Riders In The Sky» som ble mikset flott sammen med indiansk tematikk og driv. Alt i alt leverte Spindrift en fin konsert som ga litt mersmak neste gang de tar turen til våre breddegrader.

Etter en kort pause gikk amerikanske Quilt på scenen og det føltes som om vi hadde reist fra en klubb i El Paso, Texas til en scene i Brooklyn, New York. Quilt har nemlig mikset sin psych med østkystens beleste indie pop. Dermed ble kveldens andre sett definitivt dens mest drømmende halvtime – her hørte jeg lyden av popharmoniene fra shoegaze, stemningen av Yo La Tengo og storbyens litterære tekstlinjer.

Der Spindrift hadde vært country machochismo, var Quilt politisk korrekt. Mye av settet føltes litt for tannlaust til å være psych jeg liker, men innimellom ga de jernet. De ti-femten siste quiltminuttene av settet var nesten glimrende og viste oss hva bandet kan når de først slipper seg løs – og grepet med å gi hele bandet mikrofoner synes jeg ga lydbildet deres en følelse av Velvet Underground. Denne følelsen av Warhols New York ble for meg ytterligere forsterket av å stå i noe som føltes som et fabrikklokale med en psykedelisk kunstvegg som bakteppe.

Dog ble alt som hadde skjedd på scenen denne kvelden – godt som dårlig – nesten glemt i det Ulver tok turen ut på scenekanten. Dette bandet har aldri skuffet meg – være seg med sitt djupeste mørke, sine coverlåter eller sin improvisasjon. Det skulle de heller ikke gjøre denne kvelden.

Likevel var jeg usikker på hvordan dette skulle gå – den annonserte gjennomkjøringen av Childhood’s End fryktet jeg skulle legge bånd på den friheten jeg føler fosser gjennom bandets blodårer. Hvordan kunne de skape fri magi ut av standardlåtene fra et annet tiår? De viste dog heldigvis at jeg hadde tatt skammelig feil – riktig nok var settlisten denne kvelden hentet fra sekstitallets låtkatalog, men de grep om disse låtene som om de hadde skrevet de selv.

ulver2Jeg var såpass heldig å få se Ulver kjøre gjennom flere av disse låtene på en konsert på Roadburn for noen år siden. Senere ble denne konserten dokumentert på Live At Roadburn men, selv om dette låt storveis, følte jeg kveldens konsert på Oslo Psych Fest var både mer inspirert, fri og trygg. Kristoffer Rygg – som for meg er frontfiguren i bandet – virket noe hemmet og utilpass på Roadburn, men i går danset og sang han som om disse låtene var en del av livskrafta hans.

I tillegg viste de ikke disse låtene mer respekt enn de strengt tatt trenger; i stedet tok de samme grep som Johnny Cash gjorde med låtene på sine innspillinger for American Recordings. De brukte flere av låtene som utgangspunkt for nysgjerrige og langstrakte improvisasjoner uten at det føltes oppstykket eller ukjent. Noen ganger endte lydlekene i små nestenkollisjoner, men det kan man ikke unngå når man legger lista så høyt som Ulver har for vane å gjøre på sine konserter.

Kvelden var ikke slutt med Ulvers konsert, men selv måtte jeg kaste inn håndkleet etter denne maktdemonstrasjonen. Men, det er langt på nær slutt for Oslo Psych Fest – de psykedeliske vibbene vil kle Oslo utover i helga.

Ta turen – du vil ikke angre!

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.