Scroll To Top

Høstsabbaten kom, så og erobret!

Konserter 17. september 2014

Jeg visste jeg skulle på årets Høstsabbat når de annonserte at Suma og Kongh skulle ta turen, og ble ytterligere klar i min sak når amerikanske Yob og Pallbearer ble lagt til i programmet. Ikke viste jeg da at resten av programmet, og ikke minst festivalen i seg selv, skulle være en like god grunn til å vandre opp til betongkjelleren på Majorstua.

Fredag – psykedelia og utslettende maktdemonstrasjoner!

yob1Av logistikkårsaker fikk jeg ikke ankommet tigerstadens sentralbanestasjon før klokka slo fem og jeg var usikker på om jeg dermed ville rekke frem til sabbatsmørket for å få sett Warp Riders. Til mitt hell hadde ikke de fått gått på scenen før drøye halvtimen senere, så deres sløyt tilbakelente og svette sett på den intime klubbscenen fikk jeg heldigvis med meg. De har et urovekkende fett driv i låtene sine, og jeg tar meg i å føle på enkelte vibber fra sjefsaktører innen sjangeren som Kyuss og Fu Manchu. Les meg rett; de er ikke helt i klasse med nevnte legender, men de har mye av den samme livskrafta pumpende gjennom bandårene. Det hele føles usminket ærlig og elektrisk – flere av låtene har kvaliteter som like gjerne føles hjemme i ørkenfester i California som på et vorspiel på Oslos østkant.

Seid er et band jeg har snust innom tidligere; jeg anmeldte deres debutskive Among The Monster Flowers Again og var ganske så fornøyd med det de presterte den gang. Da hørte jeg røde tråder fra bl.a. Monster Magnet og de mer rocka utspillene til britiske Ozric Tentacles. Denne kvelden ble jeg enda mer fornøyd – i det de rolig rullet i gang hørte jeg lyden av et band som nå kunne vært et norsk innspill i den nordiske frirocken befolket av bl.a. svenske My Brother The Wind og finske Mr. Peter Hayden. Men, i motsetning til disse bandene som nesten fortaper seg i øyeblikkets riffrikdom og improvisasjon, er Seid fremdeles forankret i det jeg føler er låtskrivertradisjonene fra sekstitallets frihet.

De introduserer i hvert fall tekniske kapasiteter som ikke matches av noen av de andre bandene denne kvelden, særlig klarer Martin Langli på trommer å mikse kontant hardrock med et overskudd av nydelige detaljer og utbroderinger. Jeg blir ikke helt hensatt til pur glede – jeg er ikke overvettes begeistret for sekstitallets popharmonier – men det er ingen tvil om at bandet denne kvelden skaffet seg mange flere tilhengere i kjelleren på Betong.

Det slår meg i det jeg får se Hombre Malo eksplodere som første band ut på hovedscenen; bredden og kvaliteten i norsk heavy music er nesten utrolig for tiden. På få timer har denne høstsabbaten vist frem både sløy stonermagi og frydefull psykedelisk rock samt Hombre Malos massive hardcoreøs. Dette spansk/norske orkesteret tilhører dessuten undergrunnen; som vi ville se senere denne helgen med. bl.a. svenske Suma og Årabrot. Denne undergrunnen kommer ikke nødvendigvis fra det samme grunnvannet som brorparten av helgens band. I stedet føles disse bandene å ha hentet mye av sitt blod fra bl.a. hardcore, black metal, industrirock og avantgarde.

Hombre Malos eksplosivt positive frontmann The Muerto har mange av de samme kvalitetene som ikoniske Henry Rollins, mens hans medsammensvorne synes å hente mye kraft fra black metal uten at de mister doomrocken av syne. Deres eksplosive lydlek får også litt drahjelp av et inferno av lyd og lys. Det er nesten så det blir for mye av det gode – The Muertos hardcorekraft frontkolliderer på en nydelig måte med bandets seige og svartmalte doom og skaper et helsikes brøl.

suma1Jeg så Valhall åpne for Enslaved for noen år siden og husker jeg ikke ble nevneverdig imponert; dessverre skjedde dette også denne kvelden. I det tanken slår meg hvor lite interessert de se ut – jeg får følelsen av å se noen stå i kø – må jeg innrømme at de også hopper etter Wirkola. Valhalls sett denne kvelden er diametralt motsatt av Hombre Malos knockout. Dermed velger jeg i stedet å ta en tur opp i den enda lyse septemberkvelden med nye venner.

Suma er et band jeg har lengtet å se i levende live siden jeg oppdaget deres langspiller Ashes for et knapt år siden. Når deres apokalyptiske mørke rullet over meg i sofakroken ble jeg grepet av en tanke om at de er den europeiske utgaven av amerikanske Bongripper. Mye av den følelsen skyldes nok måten de spiller doom metal på uten nødvendigvis å låne fra de samme inspirasjonskildene denne sjangeren skylder sitt liv.

Når de gikk på scenen denne kvelden ble jeg slått av et sceneoppsett ikke ulikt det Russian Circles har; trommeslager Erik hadde blitt satt i i front av scenen med gitarist Peter og bassist/vokalist Johan på hver sin side av seg. Dette trekløveret sparket hardt fra seg fra første øyeblikk og jeg oppdaget at de i levende live ikke bare deler likhetstrekk med Bongripper. Flere ganger gjennom settet tok jeg meg i å huske hvordan våre egne Noxagt oppfører seg på scenen – det låt primalt og industrielt på en jævelnydelig måte. Dette monumentale trøkket ble ytterligere forsterket av Rick – hans støyeffekter og samplinger tok lyden av Suma til toppen av pallen denne kvelden.

Det er noe hypnotiserende med gode trommeslagere; det er sannsynligvis mye av grunnen til at jeg ble såpass blåst over ende av Seid og Suma. Det har egentlig ikke noe med suma2tekniske kvaliteter å gjøre – Seids Martin viste frem en detaljrikdom Sumas Erik aldri var i nærheten av. Men, det Erik manglet i lekenhet tok han igjen i altutslettende kraft – i det siste er det kun Joe Axler fra Samothrace som har vist meg det samme bulderet fra scenekanten.

Beglomeg – hva skal man si? Jeg skal i hvert fall berømme Høstsabbat for en modig booking som går nesten på tvers av alt det andre som rører seg på scenen denne helgen. I det jeg vandret inn på Klubbscenen for å ta dem i skue blir jeg møtt av et band som hadde passet som hånd i hanske på festivaler som nå avdøde Safe As Milk og vågale scener på jazzfestivalene i Kongsberg og Molde. Jeg kunne gjerne kost meg med deres «elektrojazzfunk», men diskohjelmer(!), drømmende saksofoner og glitterbass funket ikke etter den massive utblåsningen Suma nettopp hadde gitt meg. Dermed ble det en ny retur til den nå mørke septemberkvelden og et glass med Leffe Brun.

Kongh var den andre av hovedgrunnene som førte at jeg tok turen til betongmørket denne kvelden. Jeg ble slått ut av låta «Pushed Beyond» fra debuten Counting Heartbeats – ei låt som også denne kvelden fikk en luftetur – og har lenge hatt bandet nær mitt hjerte. Jeg fikk sett dem varme opp for Neurosis etter debutskiva og ble da alvorlig imponert av det monumentale drivet de hadde i musikken sin. I det de gyver løs fra hovedscenen denne kvelden er det som headlinere og de tar tydelig denne rollen på alvor; det er et mektig skue å se disse svenskene gyve løs på en låtkatalog som er i den absolutte teten av nordisk doom metal. Jeg er dog usikker på om jeg står litt feil i salen; for jeg synes lyden er mindre nyansert enn den var for Suma. Det er tidvis litt grøtete og vokalen til David Johansson blir noe anonym. Det ble derfor rett og slett litt skuffende og særlig sett i lys av den maktdemonstrasjonen Suma hadde stått for på samme scene to timer tidligere.

Med Kongh endte jeg fredagen med et smil om leppene og overbevist av Seids talenter og forelsket i Sumas kraft gikk jeg hjemover med store forventninger til lørdagens program.

Lørdag – svovelpreken fra helvete og svensk fuzzmagi!

En av fordelene med å reise til intime fester som Høstsabbaten er at man raskt blir kjent med folk fra det samme miljøet. Dermed ble Heroinne og Vidunder offer for flere snitt med øl på Crow Bar og pizza-to-go. Men, vi rakk inn døra på Betong i det vestlandske Elmi avsluttet sitt 3 timer(!) lange dronesett i foajeen. Det er et nær monumentalt stykke arbeid å gjennomføre dette, men det lille jeg fikk med meg låt svært interessant og viser det sakrale aspektet ved denne sjangeren.

Etter en øl på uteserveringen var endelig tid for å kaste seg ned i betongmørket; først ut var trønderske Arabs In Aspic. Jeg er i stuss over hva det bandnavnet har hentet sin mening i, men rakk ikke tenke mye over det før bandet spilte frem sin prog rock som smakte av Deep Purple, Van Der Graaf Generator og hippierock. Jeg ble ikke helt frelst av bandets uttrykk, men de spilte godt fra seg og flere ganger fikk jeg en god følelse når de nærmet seg lyden av Deep Purple. Dessverre nådde de ikke opp denne kvelden som skulle bli dominert av monumental lyd.

Magister Templi var kveldens første band som fikk frem fliret mitt; de satt opp farta og riffene som slo ut over scenekanten fikk meg til å føle litt på minnene av hardrocken fra første halvdel av åttitallet; født ut av kjellerlokalenes NWOBHM og før thrashriffene eksploderte på den amerikanske vestkysten. Amerikanske Christian Mistress gjør noe av det samme som disse kara, men Magister Templi er ikke dårligere og leverer et sett med godt humør og fullt trøkk. Det er digg å se band som rett og slett lever for å ha det gøy på konsert – det er noe mange flere burde huske i det de slår på scenelyset.

mono1Noen ganger er det nesten slik at man mister anmelderblokka og glemmer at man skal beholde det journalistiske filteret. Det skjedde meg med Suma på fredagen og det skulle skje to ganger på lørdagen – først med svenske Monolord. Dette bandet hadde jeg heller ikke hørt før de ble annonsert til årets Høstsabbat, men jeg har hørt mye på deres debutalbum Empress Rising i tiden som har gått siden da. Derfor var jeg veldig spent på hvordan de skulle fremstå på scenen og jeg ble umiddelbart bergtatt i det de slår løs med «Harbinger Of Death». De tre karene i bandet har kun seg selv å takke, men det fandenivoldske jordskjelvet de leverte, laget nok enkelte sprekker i betongen denne kvelden. Jeg glemte både tid og sted flere ganger under konserten og i det de avsluttet med «Empress Rising» var jeg sikker – dette er et av nordens beste band for tiden.

Saturnalia Temple var ett av de helt uskrevne kortene for meg denne helgen, så jeg var veldig nysgjerrig på hva dette var i det jeg tumlet inn foran klubbscenen nesten rett etter Monolord. Det begynte spøkelsesaktig med et dunkelt driv, men snart slo de til med sin innrøyka doom. Da fikk jeg en følelse av å høre Aqua Nebula Oscillator, men på tross av det måtte jeg kapitulere. Tunge timer i betongkjelleren krever en del av en sliten rocker, så jeg tok en tur til overflaten for en øl på uteserveringen. Jeg hadde dessuten en forventning til hva som ventet på slutten av kvelden, men lite ante jeg hva som virkelig ventet.

Årabrot har jeg hatt i platesamlingen siden de ga ut Revenge for noen år siden. Men selv om den skiva ga meg mersmak og flere skiver av bandet har havnet i vinylhylla mi, har de ikke hatt tilgang til de innerste hjertekamrene mine.

Før i kveld.

Det Årabrot gjorde denne kvelden var nesten utslettende og monumentalt magisk av dimensjoner som ikke står tilbake for noen verken før, i dag eller noensinne. Dette var bandets andre konsert etter vokalist/gitarist Kjetil Nernes tilbakekomst fra lang tids sykdom. Derfor føltes det kanskje ekstra sterkt og lidenskapelig, og ga nok konserten et ekstra gir. I tillegg fikk de hjelp av Joakim fra Hombre Malo på trommer, så bandets drønn var ekstra buldrende denne kvelden.

Som Suma og Hombre Malo før dem er Årabrot et band fra utsiden av doomsjangeren, men de er breddfull av den samme apokalypsen selv om de kanskje heller hører hjemme i skole med Swans og Einstürzende åra1Neubauten. Denne miksen av industrirockens distanse og doomrockens øs passer perfekt denne kvelden og gir meg gåsehud, fete flir og rockefot på en og samme tid. Kjetil Nernes styrte sitt orkester kledd opp i en dress som lukter like mye av gammel svovelpredikant som hardt arbeidende amish – før vi vet ordet av det er vi alle hans disipler og falt i staver for den både umiddelbart fengende og ofte kantete lyden av Årabrot. Både på uteserveringen etter konserten og på diverse sosiale medier ble denne konserten det første virkelige altoppslukende beviset på at musikk kan forene massene! Nesten umenneskelig bra!

Søndag – amerikansk dominans!

Høstsabbat hadde så langt vist at vi her på berget har masse utrolig bra musikk å ta av innen heavy music, og ved å stikke en kort tur over grensa finner vi dessuten ut at svenskene også har mengder av godlyd på lager. Vi trenger jaggu meg ikke noen marshallhjelp når det kommer til tung lyd! Men, så har det seg sånn at grenser ikke gjelder når man skal høre på musikk – «it’s all good». Derfor var søndagens headlinere særlig velkommen til høstsabbaten denne gangen og det var påtagelig mange t-skjorter med Yob som motiv, så jeg var definitivt ikke alene om å glede meg til søndagens doom.

Søndagens sene konsertstart ble dog brukt som motivasjon til å komme seg opp og ut i åsen denne indiansk varme høstsøndagen. Dermed ble Gravmaskin ofret til fordel for en påfølgende nydelig burger og øl på The Broker før vi endelig tuslet ned i kjelleren for høstsabbatens finale.

Når en festival slipper sitt program liker jeg å ta turen innom Spotify for å sette opp spillelister og nøye sjekke ut hva som spiller – ja, jeg er en geek. Når jeg de siste månedene har shufflet meg gjennom høstsabbatens spilleliste har jeg ofte stoppet opp ved lyden av Ocean Chief. Dette svenske bandet ga meg en tilbakelent sløy, og likevel hardtslående, opplevelse av låter som bl.a. «Universums Härd» på deres langspiller av samme navn. De føltes dog ikke like erfarne på scenekanten, så noe av det monumentale trøkket fra albumet ble litt borte på scenen – kan det hende jeg sto i samme lydlomme jeg sto i under Kongh for gitarene til Björn Andersson og Christian Sandberg føltes litt anonyme. Det kan dog også ha skyldtes at Tobias Larsson på trommer og vokal hadde en kveld som måtte føltes nesten som et outtake fra Spinal Tap; trommesett som falt fra hverandre, mikrofonstativ som traff bassist Jocke Petterson i hodet og hår som ble teipet fast til mikken(!). Mange større stjerner hadde gått av scenen for mindre. Men – ikke Ocean Chief. Det svenske bandet leverte et sett hentet fra en nydelig låtkatalog og fikk seg definitivt noen nye disipler denne kvelden. Selv skal jeg følge dem nøye etter å ha blitt helfrelst på deres siste album.

pall1Det var dog tid for ett av festivalens virkelige trekkplastre for min egen del. Pallbearer har vært et perfekt følge siden jeg oppdaget dem på Roadburns program for noen år siden og konsertene de leverte der ga meg virkelig mersmak. Bandets doom bærer mer preg av melankoli og tristesse enn fullbåren undergang, men like fullt med et bunnsolid og kolossalt øs. Brett Campbells stemme får mye oppmerksomhet og også æren for denne melankolien, men for min egen del mener jeg like mye av denne æren burde skjenkes Campbells og Joseph Rowlands rent smakfulle gitarlyd.

I begynnelsen av settet er det sågar også gitarene som får låtene til å sveve da stemmen til Campbell ikke når helt frem de første minuttene av konserten, men rett etter har ting kommet i orden og derfra er det ingenting som kan stoppe Pallbearer – dette er doom som både låner fra fortiden og viser vei inn i fremtiden. I det varme scenelyset svetter bandet frem låter fra både debuten Sorrow & Extinction og oppfølgeren Foundations Of Burden. Noe av det som alltid overrasker, og gleder, meg ved denne typen av musikk er hvor stemningsrik den kan være selv om den også føles som om en bulldozer treffer deg midt i fjeset.

Apropos – det ble etter hvert tid for Yob. Dette amerikanske bandet har fått en fast plass nær hjertet mitt etter jeg så de første gang på Roadburnfestivalen i ’12. Bandets stemningsrike doom er på en og samme tid både kompleks og overraskende tilgjengelig. Med en grunnstamme av gitar, bass og trommer makter de å meisle ut et storslagent og episk lydbilde som samtidig føles nesten uanstrengt i sin manifestasjon.

Mike Scheidt er den ubestridte leder av bandet – noe annet er vanskelig å tenke seg. Denne milde amerikaneren blir forvandlet fra en nysgjerrig Doctor Jekyll til en yobfandenivoldsk Mr. Hyde i det han går på scenen – med intense pusteøvelser åpner han seg mot publikum. Man kan nesten føle at han kanaliserer en kraftsalve som raller frem og tilbake mellom scene og sal – dette detonerer i et eksplosivt sett på scenen og ganske raskt står det klart for oss at vi er i nær en storhet. De åpner med ei låt jeg ikke har hørt før og etter hvert forstår jeg at det er «A Ball Of Molten Lead» fra andrealbumet The Illusion Of Motion. Dette setter publikum i tilbakelent og vuggende glede, men vi har bare begynt for bandet legger ut på en reise gjennom sitt nyeste album Clearing The Path To Ascend og det er i dette materialet vi får bekreftet at selv om Scheidt er sjefen er han lite uten sine to kolleger Aaron Rieseberg på bass er den visuelle balansen til Scheidt og svinger seg drømmende til bassen der han legger opp linjer i synkron herlighet med det episke drønnet av trommene til Travis Foster.

Jeg er alltid betatt av å se Mike Scheidt på scenen – han har nesten eventyraktig preg over seg der han står på scenen, men denne kvelden falt jeg i staver over trommespillet til Travis Foster som jeg på samme måte ikke har gjort tidligere. Flere av passasjene på bandets låter løftet seg flere hakk av hans strålende buldring.

De går av scenen etter «Adrift In The Ocean» fra deres forrige langspiller Atma og i det låta toner ut etter halvannen time tror man det er slutt, men Aaron Rieseberg kommer inn på scenen, holder spørrende en finger opp i været og gir oss deretter tommel opp. Jada – de kommer på til publikums yrende glede. Deretter slår de seg gjennom en episk, gåsehudfremkallende og korrekt versjon av «Kosmos» fra plata The Unreal Never Lived. Jeg vet ikke om det finnes en mer passende låt å avslutte årets Høstsabbat med – jeg ser rundt meg og ser voksne menn smile som barn. Vi er slått ut i kosmos, festivalen har sikret seg en real homerun og akkurat i det Yob takker for seg føles det som the sky is the limit.

Høstsabbat er over for denne gang – jeg går ut i septembernatta og gleder meg allerede til neste gang!

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden ’00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama.

Har fokus på undergrunnen i «heavy music» og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet.

I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal.

Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.