Scroll To Top

Olson er ikke hvermansen

Good - bye Lizelle

Plater 6. oktober 2014
Karakter

Good-bye Lizelle føyer seg fint inn i rekken av velskrudde og dyktig gjennomførte album fra amerikaneren med norske aner, Mark Olson.

Mark Olson er for de fleste kjent fra bandet som aldri helt slo igjennom, men som i høyeste grad fortjente det, det kritikerroste Minneapolisbandet The Jayhawks. Men årene har gått og Mark Olson har etterhvert opparbeidet seg en katalog som teller flere utgivelser på egen hånd (eller med det skranglete Harmony Creek Dippers) enn med The Jayhawks – og de fleste av dem er fullpakket med musikalske godbiter.

Olson har alltid vært den mest folk- og countryinspirerte av låtskriverne i The Jayhawks, noe som klart viser seg på Good-bye Lizelle. Småskjeve og såre folklåter i vakker vokalharmoni med konemor og nordkvinnen Ingunn Ringvold. Det hele er neddempet og sårt på den fine måten.

Med et kremlag av musikere som Neal Casal, Aaron Sterling og vår egen Øystein Greni på ett kutt, blir det sjelden feil, selv om en del av låtene kunne trengt en strammere regi. Til tider evner han ikke å bringe låtene fremover og det resulterer i et noe stillestående sound. Men bevares, alt i alt fungerer det godt.

Good-bye Lizelle er en naturlig oppfølger til Olsons forrige utgivelse Many Colored Kite fra 2010 og kanskje hans beste, The Salvation Blues (2007). Det er bare å vente på fortsettelsen.

Om skribenten

Dagfinn Bergesen