Scroll To Top

Retrorama: countryrockens James Dean?

Gram Parsons - "GP"/"Grievous Angel"

Plater 7. oktober 2014
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Hva er det med ikonene som skinner som kometer og brenner ut rett foran øynene våre? Hva er vår fascinasjon med deres liv, levnad og undergang? Disse ildsjelers altoppslukende lidenskap for kunsten og livet gjør kanskje våre egne timer – ofte grå og viljeløse – livskraftige og håpefulle. I disse livene ser vi hva vi selv ønsker for oss selv og vår eksistens.

Men, vi ser også tap, oppofrelser og tragedier. Vi ser bunnløse dyp like ofte som himmelbrytende topper – dette er ikke liv som er lette å leve. Det er kanskje nettopp derfor disse stjernene, ikonene og milepælene i vår eksistens brenner ut like raskt som de dukket opp på himmelhvelvingen over oss? Eller hva; Jim Morrison? James Dean? Kurt Cobain? Marilyn Monroe? Janis Joplin?

Denne gangen skal vi ikke åpne historiebøkene og låne øre til ett album fra historien, men snarere to. Begge har blitt klassikererklært for flere år siden, men jeg vil likevel legge dem frem på platespilleren igjen da mannen som spilte de inn har en nesten mytisk plass i countryrocken: Gram Parsons. GP fra ’73 var Parsons første utgivelse under eget navn og ble et album som bl.a. introduserte ikoniske Emmylou Harris til verden. Året etter ble Grievous Angel utgitt, men han ville ikke få oppleve dette selv da han ble funnet død på et hotellrom bare måneder tidligere.

Gram hadde erfaring fra flere band hvor de to mest kjente er The Byrds og Flying Burrito Brothers, men siden dette er en historie som allerede er kjent for mange av dere – eller lett tilgjengelig gjennom de fleste søkemotorer – velger jeg å droppe denne delen fra historietimen og gå rett til de muntre feletonene av «Still Feeling Blue» fra hans debutskive. Med et dansbart og lekent uttrykk synger han om å føle seg blå, «Every time i hear your name i want to die». Låta spretter avgårde som den nesten ikke orker å prate for mye om denne tristessen, men allerede på neste spor – «We’ll Sweep Out The Ashes In The Morning» – er stemningen mer jordnær og melankolsk. Er det et tilbakeblikk fra de siste timene fra forholdet som sprakk i åpningslåta, «We’re two people caught up in the flame that has to die out soon»?

Gram Parsons stemme var nydelig og hjerteskjærende ærlig, men for min del låter sangene på dette albumet ekstra nydelig når han gikk i tospann med den da ukjente Emmylou Harris. De to skaper en nesten utenomjordisk stemning og det settes i skjønn kontrast med det jordnære lydbildet av bandets uttrykk. Hør på «A Song For You» som gir oss kjærlighetens lyse trinn og djupe daler: «So take me down to your dance floor / And I won’t mind the people when they stare» i den lykkelige verselinjen rett før alt snus på hodet, «I loved you every day and now I’m leaving / And I can see the sorrow in your eyes». Nesten guddommelig vakkert.

Dette albumet ble godt mottatt av kritikerne når det ble utgitt, men traff ikke kommersielt og endte opp lavt på salgslistene det året. Mange mener dette skyldtes at han ble definert som «for autentisk» og det passet ikke i tidsalderen til mer poporienterte countryrockere som The Eagles. I etterpåklokskapens domene er jo det nesten utrolig med tanke på at dette albumet har låter som «Streets Of Baltimore» og «She» i tillegg til de ovennevnte – OG det er bare albumets første side. Det er dog ikke bare stemmene som gjør dette albumet til en rendyrket klassiker – bandet ble frontet av James Burton som da var kjent som gitaristen til Elvis Presley – og de dresser opp låtene med et sårt og sikkert lydbilde av ømme lap steel gitarer, forelskede feler og nydelige linjer. Dette gjør alt for å pakke inn Gram og Emmylou Harris og deres melodier i billedskjønne malerier.

Etter min mening låter dette albumet som en million dollar, men historien kan også fortelle om et band som ikke helt fant formen før Emmylou Harris tok på seg arbeidet med å vispe opp en settlist på den påfølgende turneen.

Det neste albumet ble spilt inn i sesjoner hvor Parsons nesten droppet alle rusmidler til fordel for hardt arbeid. Selv om han kun bidro med to nye låter på dette albumet, «The Return Of The Grievous Angel» og «In My Hour Of Darkness» føltes det visstnok som en ny start for hovedpersonen selv. I tilegg til «1000$ Wedding» hentet fra Flying Burritos Brothers og nye versjoner av «Hickory Wind og «Ooh Las Vegas» tok han også med «Brass Buttons». Denne sangen skrev han allerede i ’65 og den omhandlet morens kamp mot rusmisbruk, «Her words still dance inside my head / Her comb still lies beside my bed / And the sun comes up without her / It just doesn’t know she’s gone / Ooh, but I remember everything she said». Få måneder skulle han tape kampen mot den samme demonen hans mor kjente altfor godt.

Men likefullt er dette albumet den definitive milepælen i mannens karriere; her er det ikke et eneste svakt punkt. James Burton er tilbake i front av bandet, mens han ved sin side har Emmylou og sammen skaper de et lydbilde som kanskje er den definitive lyden av syttitallets countryrock. Jeg tar meg i å flyte vekk i den magiske lyden av dette bandet – det låter så sårt og ekte at man nesten lar tårene renne. Tekstlinjer som «Once we were as sweet and warm as the golden morning sun / Hearts on fire / My love for you brought only misery / Hearts on fire / Put out the flames and set this cold heart free» gir meg gåsehud og djupe tanker, smilet i ei låt som «I Can’t Dance» viser den enkle gleden i ren kjærleik før natta tar kvelden med «Once I knew a young man went driving through the night / Miles and miles without a word but just his high beam lights / Who’d have ever thought they’d build such a deadly Denver bend».

Platas definitive spor er likevel for mange hans duett med Emmylou hvor de tolker «Love Hurts» først utgitt av Everly Brothers. Dette sporet er så allment og episk at det nesten ikke kan beskrives. Låta åpner med en stillfaren kassegitar og de to stemmene; lite annet. Etter hvert som sangen åpner seg som en rose for morgensola blir instrumenteringen større; sikrere. Denne sjelfulle måten de legger frem sine melodier på gir meg gåsehud, godt smil og en trygghet på at country og soul egentlig er to sider av samme sak: musikk om kjærleik, liv og levnad.

Så – på et hotellrom – tok det slutt. Denne ikoniske kraften ble visket ut uten særlig drama. Igjen sitter vi med musikken til denne unike fyren. Gjør han en tjeneste – ta deg en runde på disse rillene og hev glaset for Gram Parsons.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.