Scroll To Top

Lyden av slagmark – rock’n’roll!

Orango - "Battles"

Plater 16. oktober 2014
Karakter

Lite er mer forløsende å høre på enn god rock; lyden av bredbeint selvfølelse, fete flir og rå riff. Når dette dog kombineres med livssterke harmonier og gode låter høres det nesten enda bedre ut. Det var dette jeg hadde håp om skulle skje når den nye skiva til Orango havna på bordet mitt en solvarm høstdag i oktober.

De åpner med den seige rockeren «Bearded Love» og man kommer straks i god stemning. Deres elektriske lydbilde høres friskt og inspirert ut, og selv om de kanskje ikke finner opp kruttet med Battles, er de langt fra noen kopister. Dette er sjelfylt rock’n’roll med caps lock og utropstegn i mengder. På denne, og flere av de påfølgende sporene, får jeg sterke assosiasjoner til sumprocken fra de amerikanske sørstatene. Noen har sagt til meg at Orango kan føles «litt harry» og jeg er ganske enig – men ikke på den måten mange her hjemme kanskje tolker dette utsagnet. Dette er ikke kleint og klebrig, for jeg føler i stedet at de henter sine tråder fra den upretensiøse arbeidsrocken fra den andre siden av Atlanteren; Creedence Clearwater Revival, ZZ Top og George Thorogood.

Jeg har tidligere hørt tråder fra Bigbang i bandets output, men dette er langt fra like merkbart på Battles. Der de to orkestrene før lekte i samme sandkasse, synes jeg nå Bigbang har valgt seg et renskårent uttrykk, mens Orango har videreforedlet røttene i den soniske underskogen de alltid har ferdes i. Dette er et spor som «Still On Duty» et godt eksempel på – her hører man tydelig grunnmuren bandet har lagt lydbildet sitt på, men den er dresset opp med fantastisk koring, deilige riff og orgellek som får tærne til å krølle seg. Dette er likevel ikke et endimensjonalt album – like lett som man får lånt øre til skrålende og røffe rockeriff, får man også følelsen av New Orleans’ skjenkestuer i den naturlig titulerte «Cajun Queen» samt slentrende «Mr. Johnson’s Dustry Trail» som også nikker anerkjennende til Tom Waits. Helt plutselig overrasker de også med den florlette popperlen «Mountain Mist» som gir meg følelsen av de samme kvalitetene som Lindisfarnes klassiker «Winter Song».

Orango har denne gangen også tatt et sjumilssteg forbi de fleste av sine jevnaldrende med den opplevelsespakka de legger frem for lytteren. For ikke lenge siden så jeg det ofte pompøse orakelet Knut Schreiner spå at 2014 skulle bli året albumet døde som begrep. Det har den kyniske og profittkåte musikkbransjen kanskje gitt ham rett i, men i den lidenskapelige delen av musikkprærien er albumet fremdeles et like kjært barn som singelen. Alt til sin tid, kan man kanskje si? Det er i hvert fall ingen tvil hvor Orango står når de ikke bare utgir Battles som LP, men likefullt trykker opp musikken på et dobbeltalbum og legger det i et boksformat! Hva kan man si – en musikkelsker kan jo få gåsehud av mindre!

Albumet er delt inn i flere deler; på omslaget står det «High» og «Low», mens hver av albumets LPer har fått trykket opp titlene «Let’s Keep It This Way» og «Let’s Change It». I tillegg er hver av albumets fire vinylsider beskrevet som slagene om Muscle Farm, Hazy Hill, Hypocrite Creek og Gospel Springs. Slikt morer oss geeks og nerder på en lun og god måte; «nudge-nudge, wink-wink, know what i mean?». Hva det betyr? Da bør du dykke ned i vinylboksen bandet har skjenket oss og ta følge med bandet gjennom pre-production, studioinnspillinger, prat om låter og alskens «behind the scenes». Kanskje finner du det ut – kanskje ikke.

Uansett – Orango takker for seg med den episke «The Wooden Hymn» og det er et spor som åpner med mye av de solrike stemningene fra CSN&Y og gode vestkystrockere med smil i skjegget. Etter hvert tråkker de på gassen og farer ut mot horisonten – de elektriske gitarene leder an og forteller lytteren at Orango har utgitt ett knallsterkt album som sikkert vil dukke opp på de selvsagte årslistene som dukker opp om få måneder.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.