Scroll To Top

Beinhardt øs på en regntung søndag!

Konserter 11. november 2014

Noen ganger går det ikke etter planen; denne gangen var det norske tollere som tydeligvis la hindringer i veien. Saint Vitus – som skulle innta scenen på Parkteatret denne kvelden – måtte snu på grensa til Sverige og la sine venner i Orange Goblin reise videre til Oslo alene.

Det viste seg å gå ganske greit – det britiske bandet har i snart tjue år vært en av ledestjernene innen europeisk doom og stoner rock. I den tiden har de turnert sin bredbeinte og høylytte rock til de fleste rockscener verden over og med ett sound tuftet på britisk storby såvel som ørkenens tørre hete tar de raskt tempen på et sultent publikum denne søndags kvelden. Det er nettopp denne kombinasjon av inspirasjoner jeg føler komme til syne i bandets låter – denne miksen av grunnvannet i heavy metal. På lettbeinte, nesten pønkete spor som «The Devil’s Whip» låner Ben Ward brølet til Lemmy mens bandet henter sine grep fra Motörhead og den tidlige lyden av britisk heavy metal i ’79; New Wave Of British Heavy Metal. På den andre siden – når de setter ned farta, legger inn litt rom i riffene og tar seg til til å finne et tilbakelent groove låter de nesten som de europeiske fetterne til High On Fire.

Jeg er verken disippel av Saint Vitus eller Orange Goblin; ingen av orkestrene har direktelinje til hjerterøttene mine. Men, jeg har likevel flere av skivene deres i platesamlingen; være seg Saint Vitus’ snodig titule10432495_10152785945090791_3047694224801248149_nrte langspiller Lillie: F-65, Orange Goblins forrige studioalbum A Eulogy For The Damned og Scott «Wino» Weinrichs tallrike prosjekter som The Hidden Hand eller Premonition 13. Så jeg var ganske så spent denne kvelden – hva ville de to bandene levere? Kun timer før konserten viste det seg at Saint Vitus ikke ville opptre denne kvelden i Oslo, men heldigvis skulle Orange Goblin holde fanen hevet og det var jeg glad for; jeg hadde rangert deres forrige langspiller høyt på albumlistene når den ble utgitt i ’12.

De går på scenen overraskende tidlig; men de virker tent og særlig vokalist Ben Ward er synlig glad for at så mange har tatt turen til Parkteatret denne kvelden. Gjennom hele settet flirer, priser og leder han bandet gjennom et utvidet sett som henter låter fra hele bandets karierre. Da spiller det liten rolle for folket i salen om de henter «The Aquatic Fanatic» fra splitsingelen de ga ut med Electric Wizard  eller om de gir oss månedsgamle låter fra sitt hittil siste opus Back From The Abyss. Jeg koser meg storveis gjennom konserten og blir raskt oppmerksom på at dette er et band som ikke bryr seg om image eller annen staffasje. I stedet gir de kun jernet; som et industritog slår de seg gjennom ei settliste fri for ekstraordinær instrumentering og lar i stedet låtene rulle over publikum.

Orange Goblin går av scenen etter et langt og heftig sett og har gjort meg til et disippel av deres doom uttrykk; muntert og hardtslående. Neste gang er det bare å håpe at de får selskap av Saint Vitus også. Ben Ward sa i det minste at han syntes det var synd de ikke rakk det denne gangen for Oslo hadde et helsikes publikum.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden ’00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama.

Har fokus på undergrunnen i «heavy music» og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet.

I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal.

Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.