Scroll To Top

Lyden av varme smil og høstmørke!

Janne Hea - "Wishing Well"

Plater 12. november 2014
Karakter

For flere år siden oppdaget jeg Gram Parsons‘ nydelige album GP og Grievous Angel; jeg ble helt forhekset av hans stemme og lune lydbilde. Men, det gikk ikke lang tid før jeg forsto at det var flere gleder i den skattkisten; Emmylou Harris hadde også mange overraskelser på lager. Nå ser det ut til at vi er så heldige å ha et liknende par i Oslo – Torgeir Waldemar har allerede forført en samlet rockpresse og de av dere med sans for mørkstemt country og rotekte tekster. Nå viser det seg at Janne Hea – englestemmen man hører på flere av låtene på hans debutskive – ikke står langt bak. Nå er nemlig også hun snart aktuell med sitt debutalbum; Wishing Well.

Jeg fant ikke frem til Janne Hea før jeg så henne på scenen sammen med Torgeir Waldemar en mørk høstkveld på Buddy Scene i Drammen. Den stillfarne kvinnen med den vakre stemmen la seg ned i skjønt samspill med Waldemar og avslørte et talent som ikke sto tilbake for noen som helst. Jeg ble helt satt ut av det denne duoen og Johan Daniel Henriksen, tredjemann på scenen denne kvelden, gjorde med hjerterøttene mine og forsto ikke helt hva som hadde skjedd før jeg var på vei hjem gjennom oktobernatta.

Vel hjemme i ei varm stua ble jeg oppmerksom på at jeg hadde fått stukket til meg et promoeksemplar av albumet Janne Hea lanserer i slutten av november; Wishing Well. Ved første gjennomhøring føles det nesten ut som en videreføring av samarbeidet Hea har med Waldemar; han er nemlig mye med på både gitar og stemme på dette albumet. Når overraskelsen har satt seg hører jeg likevel en del ulikheter mellom de to skivene. Debutalbumet til Torgeir Waldemar har et elektrisk preg som gir meg assosiasjoner til Neil Young og David Eugene Edwards’ arbeid med Wovenhand og Sixteen Horsepower; lån øre til den tidvis skjøre instrumenteringen, den magiske lap steel-gitaren og dypet i tekstene. Albumet til Janne Hea har på sin side et fokus som vender seg i større grad mot den amerikanske folkmusikken slik jeg hører det; dette skyldes nok mye av fela til Mari Skeie Ljones og kassegitaren til Torgeir Waldemar.  Dessuten hører jeg i Janne Heas stemme både melodilinjene til Johnny Cash og stemmeprakten til Gillian Welch.

Albumets to første spor er kanskje allerede kjent for noen av dere som har tilgang til strømmingstjenester; barndomsminnene i «Katie» og magien i albumets tittelspor er den perfekte intro til låtverdenen til Janne Hea. Hun tar grep om lytteren og man blir raskt betatt av den rene og ektefølte stemmen; denne sjarmoffensiven fortsetter lett på «Dust» før hun åpner hjertekamrene i «Father» og forteller om de små detaljene som preger et far/datter-forhold, «My father and me / is a quiet conversation / hidden in a pretty melody / My father and me / two strangers out of tune / in their insecurity».

Jeg tar meg i å la albumet rulle til det slutter av egen vilje – den ene godlåta tar den neste. «Dogwood» er det eneste sporet hun ikke har skrevet selv, men hun gjør den likefullt nesten mørkt hes til sin egen; det passer henne. Låtforfatterne Anton Ruud og Åsmund Lande nikker nok anerkjennende til at deres rockpenner har skapt en såpass nerverik folkperle. «Time» følger opp med dempede, jevne hjerteslag og et søvnig, tilbakelent driv. «Oslo» er dog ikke det du tror det er; i stedet er det en sår sang om ensomhet, «the cure for my loneliness is you». I det plata ender i «Wrong» er stua nesten trolsk, jeg kan ane prærien bak gatelyset i høstmørke bynetter.

Med Wishing Well har Janne Hea gitt oss et album som forhåpentligvis vil dukke opp på en del lister når året skal oppsummeres om noen måneder. Dette albumet bekrefter det vi ble overbevist om når vi hørte Torgeir Waldemar; norsk country er rotekte og nydelig!

Janne Hea har releasekonsert for Wishing Well på The Crossroad Club i Oslo 27.november.

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.