Scroll To Top

Ariel flink (og litt slitsom!)

Ariel Pink - « Pom Pom»

Plater 26. november 2014
Karakter

Det er kanskje tilfeldig eller et uttrykk for en ukritisk tidsånd, men jeg synes nå uansett at for mange av platene som strømmer forbi nå om dagen er så forbaska lange. Ta Ariel Pinks siste for eksempel. Den klokker inn på voksne 67 minutter og inneholder hele 17 låter. Og det skal man ideelt sett gjennom minst fem ganger før man åpner kjeften.

Det er ikke uoverkommelig akkurat, men i dette tilfellet føles det faktisk som en ganske krevende jobb, selvpåført eller ikke. Samtidig er det jo en glede, for det er mye å rope hurra for her, men den gleden kunne nok vært enda større om plata hadde vært en knapp halvtime kortere og kun hadde hatt de «riktige» låtene. Det er vel ikke egentlig en kritikk av artisten personlig, han gjør bare det han føler for. Men jeg kan ikke dy meg for å komme med et generelt lite hjertesukk over selvopptatte og prentesiøse musikere som lesser platene sine med lettvinte fillers.

Dette er altså en Ariel Pink-plate minus vedhenget Haunted Graffiti, uten at det nødvendigvis fører til noen vesentlig forskjell i lydbildet. Det hele er stadig sentralstyrt fra Ariel Marcus Rosenbergs ministerium for griller og sære påfunn. Med andre ord: Han er fortsatt den samme gamle frittalende skrullingen han alltid har vært – og platene hans er som antydet fortsatt litt for rare og utilgjengelige til at han blir folkeeie med det aller første.

Forskjellen fra gamle dager ligger gledelig nok i at han nå spiller inn platene sine på lydutstyr som gjør musikken fysisk mulig å lytte til. Det er jo en klar forbedring om ikke annet. Fremdeles ligger det et produksjonsmessig slør over sangene, som om de spilles av fra anlegget til naboen i et ekstremt lydt borettslag. Men lydbildet plager ikke meg nevneverdig, faktisk er det som oftest ganske sjarmerende.

Det er en variert plate, for å si det mildt – nærmest en sjangerkatalog. Lipstick høres ut som en glemt The Cure-genistrek fra 1984. Deppete regnværspop med fin bruk av tacky synthlyder – og samtidig en av platas aller beste låter. På Not Enough Violence er tendensene til gothrock tatt helt ut, med sjangerens standardkrav til dramatisk vokal. For øvrig en utskjelt og urettferdig behandlet sjanger som får litt oppreisning her, enten det nå var ment sånn eller ikke.

Man aner fred og ingen fare, men noen veldig fine låter senere så begynner det plutselig å lukte brent fra kjøkkenet. Nude Beach A Go-Go har noen kjekke Beach Boys-ambisjoner, men ødelegger alt med et idiotisk refreng som får solen til å frese ned i havet umiddelbart. Det skal bli verre, verst er Dinosaur Carebears der psykedelisk galskap får fritt spillerom i flere minutter. Det får ikke hjelpe at den slår over midtveis til en litt mutt reggaelåt.

Det denne mannen har som sitt største talent er et ekstremt følsomt øre for det melodiske og lyriske i popmusikken. En genial kunstmusiker eller humorist er han kanskje ikke, det psykedeliske babbelet som preger ca 1/3 av plata er stort sett likt alt annet slikt babbel spør du meg. Om du liker det skal jeg ikke holde det mot deg, men for denne anmelderen ødelegges det som kunne blitt en av årets aller fineste utgivelser av nonsens.

Dette er gjenklangen av et stort ego og en like stor popsmed som nekter å fri til sitt publikum. Alt sammen på godt og vondt. Mest på godt, heldigvis.

Om skribenten

Øyvind Svaleng

Bibliotekkonsulent, bosatt i Drammen.

Twitter: @swazi98chafin
Last.fm: last.fm/user/Swazi
Rateyourmusic: rateyourmusic.com/~swazi98chafin