Scroll To Top

Mats’ mørke mandler fra 2014!

Nyheter 10. desember 2014

Siden jeg begynte i Panorama i begynnelsen av forrige tiår har min musikksmak veltet frem og tilbake gjennom sjangerkorridorene uten særlige fordommer; det har blitt mye frijazz, støyvegger, lo-fi popharmonier og knakende fet country. I de siste årene har det dog blitt mest musikk av den hardere sorten; jeg har snust på heavy music med kjælenavn som black, death, doom, psych, sludge, m.fl. Dette har ikke endret seg i år. Jeg har riktig nok hatt enkelte avstikkere til både singer/songwriters, jazzorkestre og støymusikk, men smaksløkene ligger trygt plassert i gitarriffets rike.

Jeg er selv av den formening at konsertopptak har en selvskreven plass på slike lister – lån bare øret til de konsertalbumene du liker best og fortell meg at de ikke tilhører året de ble utgitt – men redaktøren har gitt oss klare forutsetninger, så dermed får jeg ikke tatt med scenelyden av bl.a. Yob, Kadavar, Pyramidal, My Brother The Wind, etc.

[Update: Årets irritasjon – at slike lister alltid er øyeblikksmat. Dagen etter jeg hadde lagt frem denne listen for redaktøren ble jeg oppmerksom på at jeg hadde utelatt skivene til våre egne Årabrot, de tyske psychrockerne i Electric Moon og de filmatiske postrockerne Mono fra Japan. Pokker – heldigvis skal jeg sette opp flere lister i år!]

Årets album:

1. YobClearing the Path to Ascend:
Jeg visste hvem dette bandet var før de gikk på scenen på Roadburn for to år siden – men jeg ble umiddelbart en av deres disipler i det de brølte løs fra scenekanten og har sett dem seks ganger siden den gang. Deres blytunge og blåstemte doom metal er unik og drives frem av fantastiske Mike Scheidt. Dette er sjelefred for alle de av oss som frydes av monumentale riff og elsker å fortape seg i transcendental heavy music.

2. PallbearerFoundations of Burden:
Denne gjengen ga ut en demo som raskt ble erklært som en klassiker og flere av låtene fulgte med over til debuten. De har med sitt nye album bekreftet at de definitivt ikke er en one-trick pony, men at de øker innsatsen og er i ferd med å gå all-in. Dette er doom metal for fremtiden og ett av de få som tør å utfordre årets vinnere. Da er det ekstra artig at de dro på turné med sine frender i nevnte Yob og slo fra seg som et sant lite helsike – bl.a. på vår hjemlige Høstsabbat og på scenen i Desertfest Antwerp.

3. Siena RootPioneers:
Det første bandet jeg ble lidenskapelig opptatt av var Deep Purple og låter som «Lazy», «Child In Time» og «Demon’s Eye» er del av selve hjerterota mi. Da føltes det nesten som en tidsreise å låne øre til Siena Root for på deres nyeste utgivelse får jeg nesten en kleptoman opplevelse; her låner de så mye av Deep Purple at det egentlig ikke burde vært lov. Men, de gjør det med så mye kjærleik at man bare må lene seg tilbake og nyte reisen til ’71. Jeg ble hekta på dette svenske bandet når jeg hørte deres nydelige album Different Realities; sjelden hadde jeg hørt en mer ektefølt hyllest av syttitallet. Dette er kanskje det nærmeste noe rockband har kommet Graveyard i rein nytelse uten å forsøke kopiere deres retrolyd.

4. MotorpsychoBehind The Sun:
Det trønderske orkesteret har vært mine trofaste følgesvenner siden jeg oppdaget dem på begynnelsen av nittitallet; jeg har fulgt dem gjennom oppturer og nedturer uten å mukke. Det spiller ingen rolle om de spiller country, indie, improvisert jazz, heavy metal eller prog – de får det alltid til å låte nærmest uanstrengt. Årets album et deres kanskje beste siden Kenneth Kapstad tok plassen bak trommesettet. Ikke misforstå – de har de siste årene alltid vært glitrende, men har likevel kanskje manglet noe av den fandenivoldskheten de hadde på slutten av nittitallet. Dette har de fått tilbake så det monner – Behind the Sun er good ol’ rock’n’roll!

5. Inter ArmaThe Cavern:
Jeg elsker de lange låtene i undergrunnsrocken; det spiller liten rolle om det er Sleeps søvnige epos «Dopesmoker», Swans brutale eksesser, lyden av finske Mr. Peter Hayden eller før nevnte Electric Moons langspilte konsertopptak. Men, jeg hadde aldri forventet at de svartmalte Inter Arma skulle slå til med et mesterverk som The Cavern. Dette er 45 minutter druknet i svartmalt tristesse, det ypperste innen ekstrem rock og med en visjon som nesten føles overmenneskelig. Det sier ikke rent lite for debutskiva til disse karene – Sky Burial – er noe av det flotteste jeg har hørt de siste årene med sin fusjon av psykedelia, Pink Floyd, black metal og støy.

6. MastodonOnce More ’round the Sun:
Hva kan man si om dette bandet som ikke er sagt før – de har jo allerede stått på toppen av pallen en rekke ganger? Det kreves i det minste mengder av gode låter, et helsikes trøkk og tonnevis med offervilje for å gå fra et ungt og nystartet orkester i 1999 til å være et av de største bandene i heavy metal bare ti år senere. Siden den gang har de heller ikke hvilt på laurbærene sine og gitt ut to konsertplater og to studioskiver. The Hunter videreforedlet det som hadde gjort de til unge legender, og årets album følger opp denne trenden med ei skive som virkelig er 110% moro! Mastodon handler ikke å være gravalvorlig og ekstrem – de har modernisert det Iron Maiden gjorde til sitt fremste våpen; spillegleden og evnen til å være en av «gutta».

7. BongripperMiserable:
Roadburn har betydd mye for meg opp gjennom årene og brorparten av bandene jeg har på årets liste har jeg oppdaget gjennom min tilstedeværelse på denne «festivalen over alle festivaler». Bongripper er nettopp et slikt band – deres svartmalte doom metal slo nesten høl i brystet mitt første gang jeg så dem. Jeg var utmattet etter en lang dag med konserter, men etter få minutter var jeg yr glede over det øredøvende menasjeriet de rullet over oss i salen. Blytungt, flirende og helmørkt – Bongripper er fremtida!

8. My Brother The WindOnce Upon a Time There Was a Time When Time and Space Were One:
Dette svenske orkesteret med tråder til smått legendariske Anekdoten har virkelig maktet å forene rockmusikkens melodier med nysgjerrig og kraftfull improvisert rock. De har evnet å være langspilte på sine tidligere utgivelser, men her har de besinnet seg noe og i stedet gitt ut noe så gledelig som improvisert refrengrock. Låtene virker mer ferdigsnekret, men lekenheten ligger i bunn på dette albumet som etter sigende ble spilt inn på en(!) dag. Selv hører jeg hint og vink fra syttitallshelter som Pink Floyd og King Crimson, men dette er nok bare to av stiene inn i fortiden for dette bandet. Uansett – dette er solide saker og et sikkert kjøp for de av oss som ikke nødvendigvis må følge popmusikkens formularer.

9. SwansTo Be Kind:
Jeg var aldri opptatt av Swans på deres storhetstid – da lånte jeg heller øre til Iron Maiden, Motorpsycho, Deep Purple og Pearl Jam. Jeg fikk dog tak i deres coda Soundtracks For The Blind og syntes den var et industrielt svar til episke album som bl.a. BeatlesThe White Album. Om det stemte får være usikkert, men det medførte i hvert fall til at jeg sto klar til start når Michael Gira samlet bandet til en ny runde for noen år siden. Det de har prestert i studio siden den gang har vært særlig forfriskende; spesielt den forrige skiva The Seer. To Be Kind er kanskje ikke helt i samme divisjon som sin forgjenger, men det er likevel et album som går utenpå det meste av sin samtid. Jeg må bare la meg imponere av et band som makter å gi ut to trippelalbum på rad og ikke føle at det er noe fyllmateriale som helst.

10. ConanBlood Eagle:
Jeg har vært hektet på denne britiske gjengen siden de ga ut sitt gjennombruddsalbum Monnos. De har en besnærende evne til å få et riff til å føles dansende; samspillet mellom bass/gitar og trommene gir bandets riff en leken vri og samtidig likevel slå lytteren rett i bakken i nesegrus beundring. Låtene er lange og melodiene er enkle, men det er mens stien blir til at Conan viser sitt virkelige jeg. De gir det monotone riffet en ny vår med sitt repetetive driv og gromlyd og albumet dytter Conan helt frem i teten i den moderne doommusikken!

 

Noen av årets boblere (in no particular order):

MonolordEmpress Rising
Electric MoonMind Explosion
Hedvig Mollestad TrioEnfant Terrible
BongStoner Rock
Janne HeaWishing Well
Scott Walker/Sunn 0)))Soused
Fire! OrchestraEnter
EarthPrimitive & Deadly
OpethPale Communion
Torgeir Waldemar S/T
Bob MouldBeauty & Ruin
SaturnAscending
Wolves in the Throne RoomCelestite
TombsSavage Gold
Electric WizardTime to Die

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden ’00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama.

Har fokus på undergrunnen i «heavy music» og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet.

I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal.

Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.