Scroll To Top

Bikkjenes sjelfylte bjeff!

The Dogs - "Black Chameleon Prayer"

Plater 19. januar 2015
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

Det kommer ikke som en overraskelse at denne gjengen med erfarne rockere fra Oslogryta makter å sette sammen et flott album, men at de skulle gjøre det så lett kun få måneder etter den kritikerroste forgjengeren er imponerende. The Tears Are Voodoo sanket inn toppkarakterer og låta «Crime Is Sexy» fikk sågar stjerneros av Steven Van Zandt; en mann med fingeren på rockepulsen.

Jeg skal ikke påberope meg særlig kjennskap til The Dogs og deres diskografi, men etter å ha blitt forført av deres nyeste opus er det ikke tvil om at jeg skal bli en av deres svorne disipler. Deres lydbilder er kanskje ikke nyskapende, men det er langt fra kopistisk. Dette er heller et kjærlighetsbrev til rockmusikken favnfylt av røffe riff, sjelfylte låter og et skramlende vesen som gir meg assosiasjoner til Nick Cave & The Bad Seeds´ mest raljerende låter.

Det er ikke vanskelig å bli begeistret for dette albumet – det går rett i strupen og hjerterøttene på lytteren. Jeg ble raskt henført av «Anything You Don’t Regret» som står bredbent med en fot i den amerikanske garasjerockens tradisjoner og den andre i den britiske rocken som ga liv til Suedes kraftfulle melankoli. Kanskje noe overraskende, men jeg synes Kristophers stemme har et lengtende drag på denne låta. De klarer å mikse flotte verselinjer og refreng med en passende dress av elektriske gitarer og et tordendriv – resultatet er lite annet enn besnærende. Men, det er ikke over – på «G.U.I.L.T.Y» er The Dogs’ fundament av amerikansk asfaltrock i samløp med det samme råmaterialet som ga liv til prekenen Nick Cave leverte i «Loverman» på Let Love In for snart tyve år siden. Det samme råmaterialet aner jeg i ordlyden av bandropene «I´m sorry!» på «Stay Away From Her» – jeg liker følelsen av bandet som både føles kantete og skakt på samme tid som melodiene klinger rent i øret.

Jeg liker dessuten lyden av bandet på dette albumet; det låter rått og ærlig. Det høres ut som om de har tatt seg god tid i studio, men uten at låtene har mistet sin umiddelbare faenskap. Jeg klarer ikke å unngå hente inn assosiasjoner fra lyden av garasjerocken til Greg Cartwrights Oblivians og Reigning Sound; miksen av soulmusikkens livskraft og rockens hektiske mørke er til å ta og føle på. Men, The Dogs låter likevel mest som seg selv på denne skiva – låtene knurrer og glefser og ei låt som «I Don´t Wanna» ender med støy, brøl og undergang. Slikt blir det brede flir av – et av rockens fremste våpen er tross alt dens evne til å portrettere umiddelbart fengende fare og det gjør The Dogs perfekt på Black Chameleon Prayer. Schau står i front, men bak han er gitaren til Mads Martinsen og tangentene til Christian Spro gode vingmenn, mens fundamentet er solid til stede i basslinjene til Roar Nilsen samt drivet til perkusjonist Kenneth Simonsen og Henrik Gustavsen på trommer. Dette mangslungne lydbildet har blitt den perfekte dress som kler opp låtenes essens.

Det er Schau og Martinsen som står oppført som låtskrivere på albumet og allerede fra første strofe fanger man kjærleiken, «2 is the loneliest number / The loneliest number of all / Either one will be crushed / If the other falls». Gjennom plata får jeg følelsen av å stå på kanten av stupet og titte ned i djupet; verselinjene som farer ut av høyttalerne lukter av sorgfullt og desperat mørke. Her møter vi blant annet han som ikke kan gi slipp på sin store kjærleik, «That movie you got for her birthday / They´re watching it now» og de som er bundet sammen i en nedadgående spiral, «I´ll never leave you / I know i need to / But we both know you have the only heart / I can bleed through».

Omslaget er enkelt; nesten nakent. Likevel føles det breddfullt av tematikk fra de amerikanske sørstatene; den amerikanske landeveien farer forbi bandet der de står i elveleiet og venter på å bli døpt av en skrifttro svovelpredikant. I det øyeblikket jeg lar tankene mine fare slikt over skiva, kunne bandet like gjerne vært fra Savannah, Georgia som de er fra Oslo by. Det er rent fornøyelig og et virkelig testament til deres kvaliteter.

Bikkjene uler – du må bli med i koret deres!

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.