Scroll To Top

Fæle vidunderlige verden

The Decemberists - «What A Terrible World, What A Beautiful World»

Plater 20. januar 2015
Artister: Sjangre:
Karakter

Portlands stolte sønner og døtre, de snilleste nerdene i hele verden og hipsternes fordums nektar, The Decemberists, er tilbake etter fire år. De seiler opp Columbiaelva med stø kurs og gull i lasten, men ikke uten å ha fått noen småskrammer på skuta.

The Decemberists har alltid hatt noe eventyrlig over seg, selv når de har vært som mest tro mot sine egne nerdetendenser og klassiske folkrockidealer. De har tatt oss med til sjøss, inn i krigen, til fjerne himmelstrøk og fra a til å i følelseregisteret. De har også vært belemret med litt ulike image, delvis som nerdenes eget yndlingsband, så et såkalt hipsterband (hvem nå enn disse hipsterne måtte være) og i de siste årene også som et folkelig allemannsband med bred appell.

De er så unnselige og hverdagslige at det er fort gjort å glemme dem litt. I musikkbransjen er fire år lang tid, det til tross for at de har holdt interessen ved like med en opptreden på The Simpsons («Now who wants to learn a song about press-gangs and infanticide?») og utgivelse av en helt ok liveplate i 2012. Før What A Terrible World, What A Beauteful World dukket opp i den digitale promokassen hadde jeg nesten glemt at de overhodet eksisterte. Jeg hadde i alle fall glemt hvor inderlig sjelebrennende Colin McEloys teatralske stemme kan være når han gir full tyngde til trekkspellet og hele bandet rykker løs fra overflaten og gir seg i kast med de helt store følelsene.

Det er noe grunnleggende fint med The Decemberist, en rufsete, men samtidig tekkelig egenart som det er vanskelig å beskrive presist og som de også har med seg på denne plata. Universet de tegner opp er festet både i grasrot og i det svære luftskipet de påstår å bruke som turnétransport. De makter å framstå som et band med en hellig overbevisning og en klarsynt visjon for hvem de er og hva de vil.

Platen åpner med den rørende The Singer Adresses His Audience, som tittelen antyder en direkte henvendelse til sitt eget publikum. Et bittelite stikk, kanskje særlig til de av fansen som mener mye om hva bandet skal være, hvordan de skal låte og som helst hadde sett at de aldri forandret seg. Det er gjort med faderlig varme og vennlighet og det er et fint grep.

McEloys uttalte fascinasjon for R.E.M. og Michael Stipe kommer til syne her og der. Definitivt mest merkbart er dette i den skamløse kjærlighetshymnen Make Me Better. Den grenser nesten litt til det parodiske, men han holder seg såpass innenfor det klassiske Decemberists-soundet at denne hommagen er vellykket. Platens høydepunkt, den jazzete Lake Song, er drevet fram med piano og ståbass sentralt i lydbildet. Den blir så løftet opp av et klassisk The Decemberists-refreng som like gjerne kunne vært hentet fra de tidlige klassiske platene fra tidlig totusentall.

Dessverre er det eksempler på andre spor som ikke holder det høye nivået som ville gjort denne platen til noe mer enn bare nok en god plate. Spesielt noen av innslagene mot slutten ligner mer på uinspirerte folkduplikater som det allerede finnes tusenvis av fra før. Disse sangene tilfører ikke plata særlig verdi, tvert imot så tapper de den på et tidspunkt helt for energi. De kommer sterkt helt på slutten, aller størst inntrykk rent lyrisk gjør den Roger Waters-aktige 12/17/12, en refleksjon over Sandy Hook-massakren sett i lys av hans egen familiesituasjon. Sterkt, og så langt man kan komme unna episke sjørøverhistorier.

Dagens utgave av bandet dufter kanskje mer caffe latte enn av barske sjøreiser, men det er tross alt få feilskjær å finne på deres sjuende studioalbum. De er seg selv fortsatt, litt forandret, men stadig inspirerte. Det er i sannhet en forferdelig og en nydelig verden vi befinner oss i. Den blir ikke perfekt med The Decemberists, men det blir tross alt litt bedre.

Om skribenten

Øyvind Svaleng

Bibliotekkonsulent, bosatt i Drammen. Twitter: @swazi98chafin Last.fm: last.fm/user/Swazi Rateyourmusic: rateyourmusic.com/~swazi98chafin