Scroll To Top

Into the void politics have to travel!

Black Debbath - "Universell Riffsynsing"

Plater 3. februar 2015
Karakter

Black Debbath er tilbake – det er vanskelig å ikke få med seg. Med pressekonferanse på romfartssenteret og med en selvfølelse som er de fleste forunt tar de folket med storm. Nå står universet for tur!

Hva kan man si om Black Debbath som ikke er sagt fra før? Deres evigvarende humør og alltid oppfinnsomme lek med mediene har gjort dem velkjente for mannen i gata, selv om de kanskje ikke har hatt den kommersielle suksessen Egil savner i «Pensjonsballade». Jeg ble selv overrasket av bandet da de detonerte på den norske rockscenen med suksessingelen «Problemer Innad I Høyre». Den følte jeg var en perfekt miks av potent, mørk hardrock og strålende humor. Jeg likte albumene som fulgte, men jeg klarte ikke helt fri meg fra å syntes at flere av låtene var mer humor enn hardrock. For hver strålende «King Of Norway», «Mongo Norway» eller «Motorheadda Gabler» fantes det låter som ikke helt traff mine hjerterøtter.

Det symptomet er ikke lenger like til stede på Universell Riffsynsing – i stedet føles nå hardrocken mer fullendt enn tidligere. Hør bare på sporet «Dum Dum Minister» – dette må bli ett av bandets beste spor noensinne? Et feiende flott riff og  tungt driv går i flott samspill med de morsomme tekstene og gjør at bandets musikk fungerer både som humor og hardrock. På «Barbér Salæret» er trøkket i låta mye bedre enn det har vært tidligere – dette er rock som vil bli nikket hardt til over hele galaksen. De har helt siden starten vært et velspilt orkester, men jeg synes de låter fetere og tyngre enn noensinne.

Det er dog ikke til å komme utenom at bandets humor er en viktig del av deres sjarm – så også denne gangen. Den deilige strofen «Dum dum minister / Luftig som en sveitserost / Laber manke, skurekost» får meg til høre litt av Gartnerlosjen i bandets livsblod, mens jeg gleder meg over oppgittheten over at Edvard Munch får «fisefint museum» da han var «absint-slurkende nervebunt»  som heller ville gjort som Kurt Cobain og tatt livet av seg selv i stedet for å «Ende opp som en nipsgjenstand / Ufarliggjort og kommersiell». Det er ikke i ordene man finner humoren – men i låtenes tematikk. Mye humoristisk musikk klarer ikke ta steget over til rocken uten å tape humøret. Flight Of The Conchords er de som har lyktes best, men selv de låter ikke like helhetlig og fullendt som Black Debbath gjør på dette albumet.

For jeg klarer ikke fri meg fra å tenke at det også ligger et ørlite snev av alvor bak noen av disse tekstene. Ei låt som «Pensjonsballade» spiller muligens litt på rockerens økonomiske usikkerhet – uten en kommersiell suksess er det vel tilnærmet umulig  leve av å spille musikken man brenner for på tross av enkelte statlige tilskudd. «Sulten» gir meg en følelse av å være et stikk til velfødde nordmenn som fråtser i opplevelser og nytelse uten særlig gangsyn for verdenen rundt seg. Til sist kommer «Syv Dager Til Fredag» som nesten kan føles eksistensialistisk med sitt syn på det ørkesløse rotteracet som leder frem til helgas fritid.

Universell Riffsynsing har blitt et helstøpt album som står støtt i norsk hardrock. Dette er sjelden nyskapende, men i stedet har de funnet sin egen lille gate i rockbyen. Jeg føler de også har lånt litt smådetaljer fra historien da ei låt som «(Hei hei, vi er) Justervesenet» låter som noe amerikansk arbeidsrock kunne utgitt i sin glanstid på syttitallet, mens «Dum Dum Minister» synes å spille på lidenskapen for riffene til Judas Priest.

Black Debbath er lei dårskapens slør som hviler over oss. De har besluttet at gråstein forblir gråstein og har valgt å sette kursen ut i kosmos. Det «synkende skip» de forlater gjør klokt i å skalke lukene, reparere seilene og få skuta på rett kurs. Vi har nemlig ikke råd til å miste denne moralens høyborg – Black Debbath må bli hos oss!

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.