Scroll To Top

Jordskjelv på Vulkan!

Konserter 13. februar 2015
Artister: Sjangre: , , ,

Det er lite som kan matche virkelig god musikk; den lyden som gir deg umiddelbar gåsehud og fete flir. Denne kvelden var jeg særlig forventningsfull til at de amerikanske kultheltene i Earth skulle gi meg en ekstraordinær opplevelse på Vulkan Arena. Det skulle vise seg å stemme.

Vulkan Arena er fremdeles en av jyplingene i mengden av konsertsteder i Oslo, men har de siste årene vist seg å ha både ambisjoner og god smak hva angår sine program. Bare i den siste tiden har de hatt besøk av de belgiske mørkemennene i Amenra og de like fantastiske amerikanerne i Inter Arma. Hovedscenen, og deres lille scene på Pokalen Pub i etasjen under, gir tilskueren fin sikt til hva som skjer på scenen samt lett tilgang til barmenyen og utganger. Jeg krysser fingrene for at vi i lang tid fremover får glede av dette stedets kvaliteter.

Jeg gikk glipp av det første oppvarmingsbandet som besto av Earths bassist Don McGreevy og Rogier Smal. Men, jeg overhørte stemmer i salen som hørtes fornøyd ut med hva de hadde levert. Jeg fikk dog med meg den neste duoen, Black Spirituals, og ble mildt sagt overrasket. Jeg hadde vel håpet på et dempet og gospelinspirert mørke, men fikk i stedet et schizofrent og frittspillende fremstøt fra et band som føltes like hippe som TV On The Radio. De hadde dog et lydbilde som vekslet mellom eksplosiv frijazz og støymusikk. Jeg nøstet inn assosiasjoner til et boklærd Living Colour like ofte som en paranoid Sly Stone. Trommeslager Marshall Trammell var tidvis et imponerende skue med en spillestil full av jazz og lekenhet, men jeg ble bare irritert av gitarhatet til Zachary James Watkins som føltes mer mentalt enn hjertelig.

Uansett – det ble snart tid for hovedbandet. I det Earth gikk på scenen ble det raskt stille i den godt befolkede salen. Bandets grunnlegger og gitarist Dylan Carlson står for meg frem som en av lederne i motstrøms heavy metal. Helt siden oppstarten i 1989 har Earth vært en viktig brikke i undergrunnsrocken og med et album som Earth 2 la de grunnlaget for bl.a Sunn 0))) og annen dronerock. Etter en kreativ pause – som Dylan trengte til å kaste av seg heroinavhengigheten sin – kom de tilbake i 2005 med et lydbilde som hadde forlatt fuzz og vreng, men som fremdeles besto av seige tempo og repetetive mønstre. Disse albumene har høstet gode kritikker og satt bandet definitivt på tronen hva angår undergrunnens «heavy music».

Kveldens settliste viste seg å hente inn hele det nyeste albumet fra bandet, Primitive And Deadly, med unntak av «Rooks Across the Gate». I tillegg fikk vi et gjenhør med perlen «Old Black» fra earth1Angels of Darkness, Demons of Light I, tittelkuttet fra The Bees Made Honey in the Lion’s Skull samt «Ourobouros is Broken» som ble beskrevet av Dylan som den første låta de hadde skrevet. Denne kvelden ble den dog presentert i formen den fikk på Hibernaculum for noen år siden.

De åpnet med «Badger’s Bane» og umiddelbart blir jeg litt overrasket over at de reiser rundt som trio; deres lydbilde har tross alt de siste årene vært mer innfløkt enn fortidens fuzzgitarer og basslinjer og gjerne mikset inn både blåsere og celloer. Men det bandet presenterte denne kvelden gjorde likevel jobben; Dylan var i strålende form og både flira og vitset mellom låtene. Han avslørte også at bandets nyeste album hadde solgt mer i sin første uke enn samtlige av bandets skiver til sammen(!). Jeg aner at dette kan ha noe med at de denne gangen lånte talentene til Mark Lanegan og Rabia Shaheen Qasi fra psychrockerne Rose Windows.

Jeg har vært glad i gitarister siden jeg oppdaget Deep Purple for snart tredve år siden og har siden den gang fått nære hjertebånd til band som bl.a. Earthless og The Mars Volta hvor gitarister viser frem en spillestil som forener teknikalitet med lidenskap. Dylan Carlson er dog ikke en slik gitarist. Der de fleste legger på flere lag og kompliserer sine gitarlinjer, trekker Dylan i stedet fra og kler sine melodier nakne. Dette er gitarisering legemliggjort i sine enkelte bestanddeler. Ikke ulikt kjernefysikkens fisjon skaper denne spillestilen mer rom og i disse pausene fråder det av kraft. Den slår utover salen og gir hvert strengedrag følelsen av tordenbrøl.

Men, han er ikke alene – grunnlinja til bandet er godt ivaretatt av bassen til Don McGreevy og trommeslager Adrienne Davies. Særlig sistnevnte var en glede å skue der hun nesten danset seg gjennom låtene med innlevelse og tilbakelent fingerspitzengefühl. Som regel maler hun det seige trommedrivet med brede, sene penselstrøk, men likefullt kan hun også være apokalypsens fire ryttere som i klimakset på fantastiske «Old Black» og «Torn By the Fox of the Crescent Moon» som var siste låt i hovedsettet.

De avsluttet dog med en inspirert gjennomkjøring av «From The Zodiacal Light» som Dylan ba oss forestille oss med en vakker kvinnevokal. Selv uten Rabia Shaheen Qasi fungerte dog låta strålende og bekreftet at Earth fremdeles står fremst på barrikadene innen nysgjerrig rock. Det er kanskje ikke like lett å se, men siden bandet gjenoppsto har Dylan ledet bandet gjennom nærmest avantgardistiske lydlandskap tjuvlånt av Ennio Morricone, tørrlagt ørkenrock og nyskapende fusjon av ambiente droner og klassiske strenger. Nå fremstår Earth som et orkester som kan gjøre hva som helst – når som helst. Helt fantastisk!

Om skribenten

Mats Johansen

Har vært musikkjournalist siden '00 og skrevet for bl.a. Groove og amerikanske Mind Over Metal i tillegg til Panorama. Har fokus på undergrunnen i "heavy music" og smaker på det meste av mollstemt doom metal, den tilbakelente røyken fra stoner rocken, lidenskapen i garasjerock, kosmos i psykedelia og space rock, evigheten i dronerocken og hardrocken inspirert av syttitallet. I tillegg hører jeg også gjerne på mørkstemte singer/songwriters, frijazz, støymusikk, field recordings og black metal. Skriver mer enn gjerne fritekster inspirert av rock. Spiller tekstrock i bandet chrome/vox. Har vært skuespiller på små scener i Oslo. Fotograferer både med LOMO og Hipstamatic.